Den selvutnevnte Guruen hersker der de sårbare bor !

 

 

 

 

Det var skoledag igjen, og den selvutnevnte Guruen gikk rundt i gangene og kikket foraktelig på studentene. Han utstrålte en gammelmannsbitterehet som bare mennesker som har blitt gamle og bitre kan gjøre.

Han var bitter på tiden som hadde gått og kommet for å innhentet ham. At tiden var i ferd med å ta ham og hans potens og spenst og popularitet i forråtnelsens gang.

Elevene skjønte det ikke selv, de kom i kontakt med frykt i møte med ham. Det var en spenning der som de ikke kunne sette fingeren på. De byttet bort selvrespekten med en dag med ham i løpet av året. Å kjenne på ubehaget når han var i rommet var verdt selve tiden med ham. Han var Guruen og den som hadde grunnlagt selve skolen og derfor var han viktigere enn angsten.

 

Jeg så foraktelig på han. Jeg hadde truffet Guruer før og visste hva makt og kontroll handlet om. Selvutnevnte Guruer kom ikke inn i rommet med åndelige prinsipper. De styrte og regjerte og kunne også ramme ganske hardt. Det visste jeg. Jeg var klar over min egen angst og gikk på kompromiss med meg selv når jeg nå satt i samme rom som ham.

 

Det profesjonelle forsvant og han hersket i det hemmelige rom, tok for seg av elevene og hadde svarene. De kuet seg, så ned i gulvet i nådeløse sekunder av skam.

Støvet virvlet rundt føttene hans og jeg tenkte av jord har du kommet av jord skal du bli.

Det banket på døren. En knappenål falt og det dundret i det den smalt i gulvet. Hvem kunne våge å forstyrre i en så alvorlig og viktig stund som nettopp denne. Når Guruen selv briljerte med sin livskunnskap.

 

Her i klekkeriet ble det skapt kunst må vite. Kreative kyllinger uten studiepoeng som vips etter 4 år skulle få all makt i verden under falsk ydmykhet.

Elevene holdt pusten og pustet lettet ut da de så rektor stå i døren. Hun krøp frem til Guruen og kysset føttene hans. Han så ned på henne og hun opp på ham.

Etter ordveksling i lav målestokk krøp hun ut av døren igjen.

 

Jeg hostet. Bare for å frigjøre noe av det jeg satt og holdt på. Guruen så på meg. "Ikke ydmyk nok nei " " Kan du ikke formes " " Vil du ikke støpes i form sier du?"

"Jeg hostet " sa jeg tørt.

Han nærmet seg med lydløs gange. Han gikk ikke på gulvet som vanlig dødelige, han svevde i sin egen selvgodhet over støvet som vaskehjelpen hadde oversett. Kanskje i trass fordi hun ikke hadde fått betalt for jobben de siste tre månedene.

Guruen var fremme nå og sto foran meg. Jeg så han inn i hvit øyet og tenkte " Jeg har møtt verre eksemplarer av pompøse drittsekker enn deg, kom med det så skal vi se " .

Jeg smilte søtt . Satte blikket fast i hans og maktkampen var. "Så du vil ikke la deg bøye " ? Han satte opp en grimase som kanskje en gang var et smil. Han brukte sine 1, 89 for hva det var verdt og sto langt innenfor min personlige sirkel og så ned på meg.

"Nei, jeg er her for å lære, ikke for å bli krenket" sa jeg og reiste meg.

 Elevene rørte urolig på seg. 

"Sett deg ned "sa Guruen og tok tak i skulderen min. Jeg la hånden min på armen hans og dyttet den bort. " Ikke rør meg " sa jeg og gikk i beredskap.

Jeg hadde kraft og jeg visste det. Jeg kunne sparke han i ballene der og da og sette knyttneven i den krokete nesa hans og gi han en flyvende opplevelse av menneskelighet men jeg lot være. I stedet pakket jeg vesken min og gikk sakte ut av rommet.

Jeg gikk igjennom korridorene og bort til lærerværelset , klekkeriet for kommende selvutnevnte guruer. Jeg banket på. "Kom inn" sa en liten blond lærerinne. Hun blunket med begge øynene." Ja, hva vil du ?"

"Vi er slitne her nå så du må være rask, ikke ta for mye tid eller energi av oss, det klarer vi bare ikke. " hun blunket videre med begge øynene.

Jeg hostet igjen. Noe som var blitt en vane da jeg beveget meg i denne selvopptatte egosentriske kunstneriske sværen.

"Jeg trenger hjelp "sa jeg.

Mini guruen så på meg. " Det ligger hos deg" . sa hun.

 

"Ja jeg vet det" sa jeg , "og allikevel trenger jeg støtte, selv om det ligger hos meg." Jeg så på henne.

 

"Dessverre, det kan vi ikke hjelpe deg med her. Vi er her for å gjøre som Guru sier og ikke for å hverken støtte eller hjelpe dere." 

" You my little dear are on your own and deal with it " . Plutselig himlet hun med øynene og ristet på hodet.

 

" Hva var det ?" sa jeg .

" Hva da ?" sa hun. 

"Det nonverbale som kom nå " sa jeg.

" Jeg har ikke gjort noe nonverbalt?" sa hun.

 

Jeg sukket.

" Hva var det ?" sa hun .

" Et sukk " sa jeg .

Hun stirret meg inn i øynene og munnen hennes beveget seg litt. Så smilte hun falskt og sa " Mmmm" akkurat som hun visste noe om meg som jeg selv ikke var klar over. Det forundret meg egentlig ikke , hun hadde vært klient hos Guruen i 20 år. I 20 år tenkte jeg. Jeg smattet litt på det. Vært klient i 20 år og jobbet som lærer i dag.

 " Hmmmm" sa jeg og smilte til henne.

 "Hva var det ? " hun ble euforisk nå, fektet med armene og  hoppet opp og ned.

" Hva var det ? " stemmen ble tynn og skingrende.

 

" Nei bare en lyd fra meg " sa jeg.

" Jeg tar med meg teorien deres , blander den med litt åndelige prinsipper som ansvar, omsorg og støtte blant mye annet nyttig , putter en skje med fire års utdannelse og ti års erfaring i gryta og rører rundt så får vi se hva som kommer ut av det."

Jeg la armene mine rundt halsen hennes og kysset henne inderlig på munnen. Jeg måtte bare smake på henne, det var en tanke sterkere enn alle andre tanker.

Smake på dette mennesket som hadde fått terapi i 20 år og nå fått en prestisjetung oppgave å veilede andre.

 

Hun smakte feigt. Som mange andre jeg hadde smakt på tidligere. Jeg tygget litt og spyttet ut. Det som kom ut var uorganisert, ukontrollerbart , dysfunksjonelt og direkte uprofesjonelt.

Det smakte vondt så jeg gikk innom toalettet for å skylle munnen min. Der satt en elev og gråt.

 " Hva er det ?" sa jeg.

" Jeg har fått noe i halsen" sa han

Jeg ba han åpne munnen. "Gap opp litt høyere er du snill " Jeg kikket ned i halsen hans.

" Jeg tror det er Guruen som har satt seg fast" sa han fortvilet .

 

"Du kan velge" sa jeg . " Du kan svelge eller spy". " Hvis du svelger blir du bærer av hans legeme og hvis du spyr kan du svelge noe annet, eller ikke. Det er opp til deg."

Du har valg .

Han så på meg og svelget , tørket tårene og gikk tilbake til klasserommet.

 

Jeg spydde og gikk ut i solen med innsikt om enda en selvutnevnt Guru som i sin opphøyde guddommelighet spiste sine klienter og satte seg selv i halsen på elvene. Med et ord for dagen, hver dag : Det er ikke mitt ansvar jeg blir en drittsekk sammen med deg og det ligger hos deg J

 

 

 

Noen ganger er godt å spy litt også J

 

Ha en vidunderlig dag <3

 

 

Trude

 

 

Curling og nåde

 

 

 

Jeg har fått nåde noen ganger i livet. Nåde for meg er når jeg får lov til å leve videre.

For er det ikke det det handler om.

Å overleve så lenge som mulig. Jeg gikk i mange år og veide for og i mot.

Skal jeg leve eller gi opp.

Min rett her på jorden er også å forsvinne. Hvis jeg vil.

Noe i meg ville leve og de gangene jeg stod ansikt til ansikt med døden valgte livet å bli. Jeg ville leve.

 

Noen ganger i livet har livet vært truet av døden og der jeg har vært maktesløs har jeg fått nåde.

 

Jeg var heldig.

 

Som overlevde. Siden det faktisk var det jeg ville.

 

Sist jeg fikk nåde var jeg på jobb i Sverige. På behandlingshjemmet.

Det er noen år siden nå.

 

Det var februar og kaldt og guttene og jeg hadde vært å spilt curling.

Vi jobbet med metaforer. Vi skulle feie denne curlingballen i hus. Sammen.

Vi jobbet sammen for å få den runde tunge ballen hjem. Som vi gjør i tilfriskning og i programmet.

 

Vi var glade og fulle av latter med tanke på hvor vanskelig det var å holde seg på bena på den glatte isen.

 

Min kollega kjørte minibussen og jeg satt ved siden av ham. Gutta satt bak i bilen og pratet og lo.

 

Ved et veikryss sklir vi ut på isen og bilen forvandles til en curlingball.

 

Jeg hører min kollega hviske nei, nei , nei.

 

En gul buss kommer mot oss i full fart.

 

Englene koster for oss.

Forsøker å få bussen hjem i hus.

 

Det smeller og jeg ser bakken komme nærmere , bilbeltet strammer rundt kroppen min og jeg må gi slipp.

For en kraft. I beltet.

 

Kroppen min fulgte bilens ferd og jeg var bare med.

 

Jeg visste i tankene at alt kunne være over i løpet av et sekund.

 

Vi fløy igjennom luften og snurret rundt og havnet på taket.

 

Det var stille.

 

Jeg hang opp ned og tenkte at jeg lever.

 

Stillheten ble brutt av min kollega som ropte er alle her ?

En etter en svarte guttene.

 

Jeg takket. Englene og livskraften for nåden.

 

Så begynte kaoset. Ut av bilen, tilbake inn i bilen for å hente solbriller. Inn i bussen som kjørte på oss, ut av bussen og inn igjen.

Vi var i sjokk og vi virret rundt.

Det enste jeg kunne si når jeg ringte sjefen var at bilen var totalvrak.

Om og om igjen. Den nye minibussen var totalvrak der den lå på taket i en lite åpning i skogen.

Den plassen englene hadde funnet hvor det ikke var et tre , det eneste stedet det var en åpning der de hadde kostet oss hjem i hus.

 

Helikopter , brannbiler, sykebiler og politibiler.

Jeg ble spent fast på en båre.

Hvor skal vi sa jeg.

Vi må kjøre deg til Gævle. Denne bilen kommer fra Gævle.

Og de andre sa jeg.

De drar til Uppsala.

Aldri.

Aldri i verden, få meg løs fra denne båren og slipp meg løs.

Jeg er på jobb og jeg skal være sammen med guttene.

Det går dessverre ikke sa mannen.

 

Jeg begynte å røre på meg men satt fast som en skru-stikke på båren i bilen.

Jeg har ansvaret for disse guttene og jeg skal samme vei som dem. Slipp meg ut for svarte.

 

De kjørte meg til Uppsala sammen med de andre.

Vi var sammen.

Og alle hadde kommet ut av det med armer og ben i behold. Bare noen småskrammer og kutt.

 

Gutta gikk rundt i hvite skjortler og tittet ned på meg der jeg lå og ventet på røntgen av nakken.

 

De så ut som engler.

 

Vi var glade og lettet over at det hadde gått så bra og vi ble skrevet ut samme kveld.

 

Vi fikk nåde.

Da.

Den dagen.

 

At en av englene ved sengen min ikke ville mer en måned senere kunne jeg ikke gjøre noe med.

At hans løsning ble å velge bort livet kunne jeg ikke gjøre noe med.

 

Bare sørge over tapet. Over valget han tok. Over at hans 17 årige liv ikke ville fortsette sammen med oss.

Det var hans rett.

Min rett er å sørge.

 

Jeg takker for alle de gangene jeg har fått nåde, eller har hatt englevakt, eller bare vært utrolig heldig.

 

Heldig som fikk livet litt lenger.

 

Når jeg har vært så nære døden blir livet viktigere å holde fast i.

 

Det er forskjellen på før og etter rusfri tid.

Når valget om å leve på livets premisser er tatt, blir det viktig å overleve.

 

Og leve.

 

 

Trude

 

 



 

 

 

 

 

Jeg trodde jeg var alene.

 

 

 





Jeg trodde jeg var alene. Det var en grunnleggende følelse jeg vokste opp med. At jeg var alene.

 

Mennesker som vokser opp i rus og kaos lærer seg å leve i mørket. Sammen med hemmeligheter og krenkelser.

 

Jeg tilpasset meg kreativt og fant strategier for å overleve følelsesmessig. Det unormale ble normalt.

Der andre kanskje ville ringt politiet eller sendt bud på barnevernet der lærte jeg, og sikkert mange med meg å legge lokk på følelsene og tenke at ensom er sterk.

 

Jeg er alene her og må overleve så godt jeg kan.

Tanken om å be om hjelp var ikke der.

Kanskje ikke for deg heller.

 

Vi holder prosesser i familien hemmelige og vi opplever frykt, kaos og uforutsigbarhet.

 

Vi.

 

Hvem er vi?

 

Mennesker i et felleskap som jobber for samme mål.

Tilfriskning.

 

Tilfriskning fra det dys-funksjonelle.

 

Jeg trodde jeg var alene i 35 år. Jeg valgte det uforutsigbare i relasjoner. Det var det jeg var vant til. Jeg valgte å stå i krenkelser og vold.

 

I mange år av livet mitt valgte jeg å stå i krenkelser og vold fordi jeg trodde det var det normale å gjøre.

Ikke politianmelde eller be om hjelp.

 

Jeg fikk lære på nytt.

Å si ifra.

Å snakke om prosesser og krenkelser.

Jeg fikk lære på nytt at jeg ikke er alene.

 

 

Jeg øvde på det.

Ja, jeg øvde på å be om hjelp.

 

Jeg fikk vite at jeg måtte velge tillit.

For meg å velge tillit og stole på var som å kaste seg ut fra et fly og ha tillit til at det bærer.

 

Jeg jobber med mennesker i dag. Og har gjort det i 10 år nå.

Disse menneskene er mye som meg.

 

De tror de er alene. At de kan ta det meste uten støtte.

At ensom er sterk.

 

Skal jeg møte et menneske . og støtte det til å åpne seg for meg. Skal jeg støtte et menneske og dette skal våge å velge å ha tillit til meg vet jeg at jeg vil være ærlig og forutsigbar i møtet.

 

Skape trygge rammer. Som noen gjorde for meg da jeg var klient.

 

Ikke åpne og stikke kniven langt ned i halsen på vedkommende.

 

Jeg vet at i dag, finnes det spilleregler for oss.

Det finnes et vern. Et humanistisk vern som heter etiske regler.

Vi har barnevernet og politi.

 

Vi har maktpersoner som kommer til å krenke oss igjen, men i dag er jeg ikke alene.

 

Enda i dag må jeg svelge og hoppe før jeg velger tillit.

 

Og gjør jeg det og blir utsatt for uforutsigbarhet og krenkelser.

 

Da låser jeg.

Det er også et valg. 

Jeg blir til sten og ingenting fra mennesket kan komme inn.

 

Skal jeg som rusavhengig holde meg rusfri vil jeg være i miljøer der jeg kan våge å føle en grad av trygghet.

 

Alt annen fører meg tilbake til gamle mønstre.

 

At jeg er alene.

 

Igjen.

 

 

 

Trude

 

 

Idagården behandlingshjem , stedet der gutter blir unge menn.

 

Idagården ligger som et Katthult utenfor Enkjøping i Sverige.

Det er små røde hus med hvite vinduer og lave dører. Hovedhuset rommer klientene og husmor. Det lukter jugoslaviske kjøttboller og fetaost fra kjøkkenet.

 

Jeg kommer inn i det minste huset som er kontoret. Et eldgammelt lite rødt hus med lave tredører og en peis i hjørnet.

Kollegaene mine sitter og prater og ler og jeg klarer ikke å skille personalet fra klientene det er så lenge siden jeg var her sist.

Det er fem år siden nå. Nye og gamle kollegaer. De reiser seg og smiler når jeg kommer inn. Klemmer, svenske gode klemmer fra mennesker jeg jobbet tett på en gang.

To gutter med tatoveringer og blankpolerte skaller sitter og ser nysgjerrig på meg.

Hei sier den ene , jeg vil hete Kalle, men jeg heter Aduir.

Hei sier jeg og tar han i hånden, da kaller jeg deg Kalle. Han ler.

Jeg vil hete Robin sier jeg videre men jeg heter Trude.

 

Hva sa du sa du ? Tru..

Trude sa jeg.

Åha , ja ikke rart du heller vil hete Robin sier han og ler. Han har vært her stund, 19 år gammel.

Har du røkt eller ?

Ja, sier jeg.

Ja jeg mener hasj altså.

Ja sier jeg, alt for mye.

Åha sier han og ler.

 

Det kommer flere til, unge gutter med tatto og hettegensere.

De er nysgjerrige og sjekker meg ut.

Hvor kommer du fra, jeg kjenner noen jenter i Oslo, å du har jobbet her før, hvor lenge skal du være her, når kommer du ?

 

Vi setter oss ut i solen og tar en sigarett. Disse gutta, så fine og rett til beinet ærlige .

En sitter og ser på meg, han er stille, sier ingenting. Er du nykommer spør jeg. Han ser usikkert på meg og mumler, To dager.

Angsten står i øynene hans og huden er hvit og ansiktet litt skarpt skåret i kantene.

Det blir bedre sier jeg.

 

Han ser på meg og nikker.

 

De mobber hverandre og ler og holder på som alle andre på deres alder. Forskjellen er at disse gutta har tilpasset seg livet kreativt og havnet i noe som heter avhengighet. 

Nå er de en av de heldige som har kommet til Idagården.

Et sted hvor de voksne snakker om følelser og livet, hvor de sitter i grupper og deler om hvordan det har vært. Hvor de får forelesninger om sykdommen, familien og tilfriskning.

Et sted de kan få en pause fra pausen som ble rusen. Pause fra krav fra samfunnet og mennesker rundt.

De blir beskyttet mot seg selv og andre. De er fulle av undring og spørsmål.

De vil leve og de vil ruse seg. I ung alder ventes det at de skal akseptere og gi slipp på en del av seg selv.

Støtten og ruspersonligheten.

 

De reiser ut på NA møter og utflukter med personalet. Griller, bader, spiller paint ball og klatrer.

Eventyrreiser og terapi.

 

De fikk ingen oppskrift på livet, men her får de ingrediensene for å overleve.

 

Det er alltid det samme, disse usynlige trådene som binder oss sammen. De vet at jeg er avhengig og det er nok.

Det er ingen salmer her, heller ingen som pynter på virkligheten.

Her er alt som det er og tilbakefallet er rett utenfor døren.

 

Jeg sitter og ser på dem, de smiler og ler og slåss og utfordrer meg. Jeg smiler og gir dem det de vil ha. Sannheten.

 

Enda er det med vemod jeg tenker at en dag , så kan det hende at en av dem eller flere velger rusen igjen og får et liv som bare varer året ut.

Eller kankje er de de i statistikken som klarer seg.

Håpet er der like mye hver gang for hver og en av dem.

 

Jeg gleder meg over tiden jeg får med disse gutta. Nå skal vi bruke sommeren sammen, tett på hverandre og utforske hva som ligger under neste sten.

Jeg skal gi det jeg har å gi videre og jeg skal gjøre som jeg alltid gjør ved å begynne med å fortelle litt om meg selv, så de også kan føle seg trygge når jeg ber de dele med meg.

De skal lære gjennom forutsigbarehet at mennesker er til å stole på.

Vi jobber etter etiske normer som sier at hvert menneske er unikt .

Vi krenker ingen her. 

 

Det blir en bra sommer.

På Idagården, behandlingshjemmet for unge kriminelle , narkomane. Et av mange steder Nemndemannsgården har i Sverige.

 

 

En god sommer med nye historier , med nye gutter som jeg kommer til å bli bedre kjent med enn de aller fleste.

 

De fineste menneskene jeg kjenner, de som Gud kom på at han hadde glemt.

De som får en ny sjanse til å ta tak i livet sitt og leve det godt.

Igjennom felleskapet NA og de 12 trinn.

 

Men begynnelsen på reisen starter her, i behandling av de tre delene.

Psykisk, fysisk og sjelelig.

Ha en fin sommer alle. Det finnes hjelp der ute.

 

 

Klem fra Trude

 

 

 

En god kollega gjennom mange år :) Pelle.

 

 







Trude

Eksamen på NGI og bokavtalen .

Hei J

 

Denne uken er det en reportasje i Allers om min vei ut av rusavhengigheten. Det er det tiende magasinet som skriver om historien min og jeg tenker herlighet så bra! At det blir satt lys på rusavhengige og løsning. På familisystemet og den arvelige sykdommen. 

 

I august kommer Tara med en reportasje om det samme og en dokumentar står på trappene. Spennende å få bringe budskapet videre, og slitsomt. Det er klart det koster . Jeg kan bli trøttog lei av å fortelle min egen historie, men så får jeg kraft igjen når støtten kommer via sms og koselige tilbakemeldinger på fb. J

 

Det er lenge siden jeg har skrevet her på bloggen nå, og det er forskjellige grunner til det.

Jeg har mistet en nær venn som fulgte meg her og det har vært en ny sorg å ta kontakt med sammen med de andre sorgene som ligger der i systemet mitt.

Sorg er rent i hvertfall. 


Jeg har kommet meg igjennom andre året på Norsk Gestalt Institutt Høyskole og bestått eksamen muntlig og skriftlig.

Det er godt å nå mål som jeg jobber hardt for og legger mye tid og energi på.

 

Så var jeg med i en musikal Bærmuda satte opp, Heksene i Eastwick. Det var fint å bli kjent med nye mennesker som brenner for teateret og herlig å stå på scenen igjen. 

 

Og plutselg dukket det opp en overraskelse, jeg fikk en bokavtale med Aschehaug, de vil at jeg skal skrive en bok om livet mitt . Fra begynnelsen av livet til i dag.

Jeg ble selvsagt glad. Jeg har skrevet og jobbet og undersøkt de fleste sidene ved livet mitt i mange år gjennom selvhjelpsgrupper og egenterapi og gruppeterapi og ikke minst utdannelsen min som rusmiddel og familieterapeut, og tenker at jeg lett kan gå opp i et fugleperspektiv og beskrive hvordan det var , hva som skjedde og hvordan det er i dag.

 

Hvis dette kan gi noen noe mening og kanskje hjelpe noen pårørende eller rusavhengige til å forstå denne sykdommen og familiesykdommen så gjør jeg det gjerne.

Jeg skal skrive om meg og mine prosesser.

 

Det er kanskje derfor det har vært litt stille her,  jeg har gått inn i en prosess hvor jeg samler trådene til boka mi.

 

Jeg brenner jo som dere vet for riktig behandling av rusavhengige og kriminelle.

Der de tre delene blir behandlet. Den fysiske, psykiske og sjelelige . Jeg vet jeg var heldig fordi jeg fikk rett behandling. Det var avgjørende for meg.

Det stod mellom liv og død og jeg hadde en trapp som veiskille.

Jeg satt på den trappa hver dag og tenkte skal jeg stikke av fra klinikken og ruse meg til døde eller skal jeg våge å gå inn i grupperommet og ta livet av min avhengige personlighet?

 

Dette året har jeg vært rundt i Norge og holdt flere forelesninger om nettopp dette. Integrert i min historie.

 

Jeg er heldig som får jobbe med familier som trenger veiledning og med klienter en til en. Min lidenskap er å jobbe med grupper.

 

Gruppedynamikken, å holde i prosessene fra benektelse, gjennom krise og kaos og inn i kapitulasjon og tilfriskning.

 

De ti siste årene har jeg jobbet med flere hundre avhengige og familiemedlemmer og ingenting gir mer mening enn å bruke den erfaringen jeg har gjort meg i livet og bruke det til å hjelpe andre.

 

Jeg har vært i 12 trinns-programmet i 12 år nå, J en dag av gangen har blitt til 12 år. 12 år rusfri tid.

 

Det hadde jeg ikke trodd da jeg satt på mitt første møte med en dag rusfri tid og hørte på delinger fra de som hadde 1 og 2 år.

 

Er jeg frisk nå da ?

 

Nei, jeg er rusavhengig til den dagen jeg dør og får jeg det ille nok så vet autopiloten løsningen. Rusen ble en løsning på vonde følelser.

Hvis jeg står i vanskelige prosesser i dag har jeg sponsoren min og menneskene i felleskapet som støtte.

I dag har jeg verktøy til å stå i det meste uten å tenke at rus skulle være løsningen. Da vet jeg at døden blir løsningen. Dette er progressiv, kronisk og dødelig sykdom.

 

Denne sykdommen er lumsk, gåtefull og mektig. Jeg må stå vakt ved tankens port.

 

Så dette og mye annet skal jeg skrive om. Mine prosesser inn i misbruket fra barnsben, konsekvensene av rusmisbruket, fengsel, psykiatrien, lukket avdeling, innleggelse på klinikken og veien ut.

 

Det som er spennende er at jeg samtidig leser gestaltteori. Jeg får inspirasjon og blir også klar over hva denne teorien kunne vært sterkere på eller kunne lagt mer vekt på. Tenker at det er bra å tilføre nye ideer til gamle teorier.

Det er det som er med gestaltteorien den er bevegelig.

 

Selv om jeg vet at det spiller egentlig ikke så stor rolle hvilken teori man bruker fordi det handler mest om kontakten mellom klient og terapeut .

 

 Klient og terapeut.

 

 

Jeg går en spennende tid i møte med alle prosjektene mine.

Det er godt å kjenne at jeg har kraft og er trygg i det jeg gjør og skal gjøre.

 

Kanskje kan strumaen komme seg på rett kjøl igjen også så stoffskiftet roer seg.

 

Ja, jeg favner livet mitt.

Jeg står i prosessene mine.

Jeg tar ansvar for det som er mitt.

 

Hvis jeg tar ansvar for det jeg tror på og det som er mitt da vet jeg at jeg har gjort så godt jeg kan.

 

Og så vet jeg at andre, de kan jeg ikke forandre. Der er jeg maktesløs, men jeg er ikke maktesløs i mine egne prosesser.

 

Det er den store forskjellen i dag.

 

Jeg er ikke et offer, og kommer ikke til leve livet mitt som ett.

 

Jeg er fri til å leve det som kommer til meg, fordi jeg valgte livet og ikke rusen.

 

Jeg tenker at det gamle dysfunksjonelle kan jeg møte overalt i alle grupper i livet. Den kraften der menneskene ikke evner å prate ærlig om seg selv og ikke evner å ta eget ansvar, den kraften kan være ødeleggende .

Det er det samme i familiesystemet , der mennesker lider under hemmeligheter og uærlighet. Der mennesker krenker hverandre og er innkonsekvense og uforutsigbare.

Veien ut er tilfriskning.

 

Jeg vil nok alltid kjempe for sannhet og ansvar og belyse prosesser som kan skade andre .

 

Der makt får gro, der blir mennesker lagt lokk på.

 

Dette vil jeg kjempe for !

Fordi det en gang holdt på å ta livet av meg og jeg vet at mange lider i det samme.

 




Ta vare på hverandre og vær forutsigbare.

 

Med kjærlig, ærlig ær du .

 

Tusen takk til alle dere som støtter meg og hverandre.

 

Ha en nydelig midtsommer alle så snakkes vi snart.

 

Trude

 

 

 

 

Så flink du har vært !

 

 

 

Så flink du har vært !

 

Har du virkelig klart å holde deg rusfri i så mange år.

 

Ikke drukket et glass en gang ?

 

Hva ligger det i det andre tenker å være flink ?

 

Hva har jeg gjort for å holde meg rusfri ?

 

I snart 12 år ?

 

Var jeg kanskje ikke en skikkelig rusavhengig ?

 

Jeg var det, og er det. Før aktiv nå i tilfriskning.

 

Jeg vil alltid være det, denne sykdommen blir jeg ikke frisk av og jeg vil dø med sykdommen.

 

Om jeg gjør de rette tingene så håper jeg at jeg dør nykter.

 

Nå lever jeg. Og jeg har ønske om å fortsette å leve så godt som jeg gjør.

 

Å hvordan gjør jeg det ?

 

Hva innebærer det å være flink ?

 

Det handler om at jeg ikke hadde noe valg. Jeg kunne ikke fortsette å leve hvis jeg skulle ruse meg litt.

 

Jeg valgte å leve og prisen var å holde seg unna alt som heter rusmidler.

 

Det ene hadde trigget det andre. Jeg kan ikke holde meg rusfri hvis jeg bare smaker litt på det ene eller det andre.

 

Sånn er det for meg fordi jeg er rusavhengig.

 

Trodde du at det å være flink er å holde seg unna rusmidler ?

 

Ja, du har rett, og det er ikke bare det.

 

Det handler om å lære å leve annerledes .

 

Det krever av meg. At jeg tar vare på meg selv.

 

Det første jeg lærte på klinikken var at en rusavhengig ikke skal være sliten, tørst eller sulten.

 

Sliten , tørst eller sulten.

 

Primærbehovene.

 

Jeg lærte at måtte jeg på toalettet skulle jeg gå.

 

Hadde jeg hull i tennene skulle jeg gå til tannlegen.

 

Jeg ble sendt til legen for å sjekke blod og fysikk.

 

Primærbehovene.

 

Dette høres kanskje banalt ut, men det er mye som går på bekostning av rusen.

 

Jeg måtte begynne å si nei. Jeg sa ja fordi jeg hadde dårlig samvittighet.

Kompenserte.

 

Jeg lærte å forstå at jeg ikke kunne gå på akkord med meg selv.

 

Dette kostet.

 

Jeg valgte bort triggere fordi de kunne utløse tilbakefall.

Jeg skulle ikke være sint heller. Det var en trigger.

 

Klart jeg ble sint.

Vanskelige følelser som trigget rusfriheten min.

 

Jeg holdt meg unna apoteket, plata, barer og alkohol.

 

Sa nei takk til mye i begynnelsen.

Jeg beskyttet meg selv.

 

Jeg gjør det enda.

 

Jeg lever ikke som mange andre. Som drar strikken det lille ekstra.

 

Hvis jeg trenger ro svarer jeg ikke i telefonen eller lager avtaler.

Jeg tar vare på rusfriheten min.

 

Jeg forsto at skulle jeg klare å holde meg rusfri måtte jeg bearbeide livet mitt.

 

Jeg gikk tilbake og tittet under hver sten.

Med hjelp av gestaltterapeuter.

 

En til en eller i gruppe.

 

Jeg la ned mye tid og arbeidet i den prosessen.

 

Fordi jeg ofte havnet i situasjoner som trigget uferdige gestalter.

 

Uferdige gestalter.

 

Mennesker og hendelser som var som åpne sår i meg. Som jeg kom i kontakt med i møte med fremmede.

 

Knappene som jeg kaller det.

 

De rød blinkende knappene som trigget der og da her og nå.

 

 

Behov. Hva er behovet ?

 

Å holde meg rusfri. Foran alt annet.

Så risken å stå i frustrasjon og sinne , trøtt sulten og tørst for lenge, med ubearbeidede knapper som lyser rødt ?

 

Det har vært en lang ferd som varer enda og som vil vare livet ut.

 

Jeg er ikke flink. Jeg jobber med å leve.

 

Det koster og det gir.

 

Den vakreste reisen mellom topper og daler.

 

Jeg er på vei og jeg er rusfri.

 

Det kommer ikke gratis og det gjør vondt. Prisen jeg betaler er en innvestering i mitt indre.

 

Rusavhengighet handler om følelser.

 

Da er det de jeg jobber med.

 

I dag tenker jeg ikke på rusmidler. Jeg er takknemlig for at jeg slipper.

 

Når jeg ser et kjølig glass med tørr Chablis på en uterestaurant så ser jeg for meg sykehussengen, dryppet og de svarte kull prikkene på skjermbrettene jeg spydde på.

 

Et kaldt glass Chablis og overdoser på Loisenberg sykehus.

 

Nei takk, jeg velger livet.

 

Selv om det handler om følelser.

 

 

Trude

 

 

Im a fighter not a lover !

 

 

 

Hvis jeg skulle vandre over til den andre siden i morgen så har jeg fått noen svar.

Hvorfor livet mitt ble som det ble.

 

Jeg har forstått gjennom møysommelig arbeide på innsiden hva jeg har kjempet med.

 

Å gi slipp.

 

Det var nemlig en gang jeg ikke kunne det.

Gi slipp.

 

Hvis jeg hadde gitt slipp kunne jeg bli tatt av trollmannen.

 

Han gikk rundt i huset mitt med silkeskjerf og brukte makt og kontroll.

 

Han kunne slå hardt og han elsket barna.

 

Jeg sloss.

 

Jeg sloss så lenge jeg orket og enda litt til.

 

Fordi jeg ikke ville. Og jeg kunne ikke gi slipp fordi det var ingen der som tok i mot.

 

Så hvis jeg skal se tilbake på livet mitt så bare fortsatte jeg å slåss.

 

Jeg har en kriger i meg som er parat og hvis jeg opplever å bli tråkket på, forsøkt kontrollert eller presset  inn i et hjørne så våkner krigeren.

Hvis jeg havner i en dysfunksjonell gruppe så våkner krigeren.

 

Jeg vil ikke tilbake i konfluens.

 

Den klamme tette symbioselignende bobla hvor grenser ikke finnes. Hvor alt bare er klissete grøtaktig enighet og ingen av partene har en anelse om hvem som eier hva.

 

Jeg differensierer.

 

Jeg vil være meg sammen med.

 

Ikke sammen med bare for det.

 

Press meg, forsøk å kontrollere meg eller forsøk å ta ansvar for meg. Prat for meg eller om meg som om jeg ikke var et eget.

 

Gud hjelpe deg !

 

Der og da. Kampen jeg kjempet mot den største trusselen jeg hadde i livet, trollmannen med største autoritet. Den klassiske stefaren.

Jeg var bare et barn.

Trusselen som luktet fare da jeg vred nøkkelen jeg hadde rundt halsen rundt i låsen.

 

Her og nå. Gud hjelpe deg.

La meg være og konsentrer deg om deg selv i stedet.

 

Hvorfor jeg har en mur som ikke alle kommer igjennom ?

 

Hvorfor jeg velger med omhu?

 

Hvorfor jeg blir sint ?

 

 

Og om jeg skulle velge å hengi meg skal det være sundt og jeg skal velge det selv.

Utenfor andres behov.

 

Jeg er ikke her for å tilfredsstille ditt kontrollbehov så du kan stagge din angst.

 

Jeg vil forsøke å bli fri fra kampen jeg har kjempet så lenge.

Jeg vil hengi meg .

 

Snart.

 

Bare når jeg kjenner at det bærer.

 

Det handler om følelser.

Følelsen der og da som kommer opp her og nå.

 

Det er det jeg jobber med.

 

I meg selv og med andre.

 

Så hvis jeg skulle gå over på den andre siden i morgen så kan jeg legge sverdene ned og gi slipp.

 

Jeg vant.

 

Krigen .

 

Alle sammen.

 

Hver eneste en jeg kjempet.

 

Med meg selv.

 

Og andre.

 

 

Trude

Rusavhengighet og de tre delene .

 

Hva er de tre delene som må behandles i sykdommen rusavhengighet.

Sykdommen har et diagnosenummer og er forsket på, og godkjent over hele verden som en sykdom.

 

Jeg sier sykdommen er delt i tre og skal behandles i tre deler.

Hva mener jeg med det ?

 

Dette er et spørsmål jeg har fått av en engasjert ung mann.

 

Takk for at du spør !

 

Det som ble en utfordring da vi fikk en diagnose på sykdommen var : er det en sykdom skal den behandles medisinsk.

 

 

Jeg var heldig og komme i behandling der de satte fokuset på sykdommen rusavhengighet som en sykdom som skal behandles i tre deler.

 

Fysisk , psykisk og sjelelig.

Jeg ble behandlet individuelt etter mine behov vurdert av lege, psykiater , psykolog og rusmiddelterapeuter.

 

Det ene utelukket ikke det andre.

 

For å kunne jobbe med alle tre delene måtte jeg trappes ned av alle medisiner jeg var satt på basert på mine diagnoser jeg fikk i misbruket.

 

Psykosedempende Trilafon, antideppresivt Zeroxat, beroligende Valium, for smerte i sjelen Paralgin Forthe , muskelavslappende Rohypnol, og Somadril. Sammen med dette kom også alkohol og hasj.

 

Å trappe ned og få meg ren tok tre måneder. Tre av seks måneder i behandling. Med ett år etterhvern etter dette.

Samt møter i selvhjelpsgruppene.

Nedtrappingen var vanskelig.

Dette var den kritiske fasen i min behandling. Det var her abstinensene, krampene, paranojaen, angsten, frykten , den fysiske smerten og hallisinasjonene som var kampen jeg kjempet. 

 

Jeg kjempet i mot.

Jeg sto i mot.

Jeg fikk mot til å stå i mot.

Det krever mot å velge livet.

 

Og jeg kan med hånda på hjertet si at dette var den tøffeste kampen jeg har kjempet i livet mitt for livet mitt.

 

Bena stivnet og jeg hadde kramper. Jeg trodde jeg så og hørte ting som ikke fantes. Jeg satt utenfor døra til medisinrommet og ba om piller.

Jeg var oppslukt av angst og frykt og kroppen min oppførte seg merkelig. Jeg hadde vondt overalt og jeg var inn og ut av virkeligheten.

En smertefull tid hvor det eneste jeg hadde i tankene var å få slutt på smerten og skaffe meg høyere dose piller.

 

Pillene og medisinen hadde fikset dette.

 

Jeg hadde mennesker rundt meg som tålte at jeg hadde det vondt.

 

Det var livreddende for meg.

 

Jeg ble innlagt i februar 2002 og 3. Juni 2002 byttet jeg bort min siste halve valium med en fem timers permisjon.

Jeg skulle få dra hjem og tilbringe noen timer med kjæresten.

 

Det ble et mareritt . Jeg var redd og urolig, jeg fikk angst, orket ikke å se andre mennesker og lengtet tilbake til klinikken .

 

Og jeg var rusfri. Bare noen få timer og flere timer skulle gå.

 

En dag av gangen var jeg rusfri. Noen ganger minutt for minutt.

Det var følelsene som var vanskelig å stå i , mer det enn russuget. Selvom det selvsagt var kraftig i begynnelsen.

Russuget.

 

Nå som nedtrappingen var gjort skulle jeg begynne å jobbe med de to resterende delene av sykdommen min.

 

Hadde de sendt meg hjem som jeg ville, etter nedtrapping tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag.

 

Jeg trengte hjelp til de to neste. Den psykiske og sjelelige biten.

 

Jeg satt i gruppe og fikk oppgaver. Jeg fikk time en gang i uken med psykolog og jeg fikk oppfølging av rusmiddelterapeut.

 

Oppgavene handlet om livet mitt. Jeg skulle skrive om livet mitt og fikk en haug med oppgaver med spørsmål jeg skulle svare på.

 

Livshistorie, konsekvenser av misbruket på alle plan i livet mitt.

 

I hvert spørsmål skulle jeg se på virkeligheten av livet som rusavhengig. Ingenting var utelatt og de samme spørsmålene kom tilbake over tid i litt annen form.

Jeg skulle eie min historie, konsekvensene og lære meg å sette ord på følelser forbundet med alt dette.

Så skulle jeg dele det. Med gruppa mi og en til en.

 

Jeg satt i gruppe og lyttet til andre og deres oppgaver og livshistorie og ble klar over at vi alle satt i samme situasjon.

 

Vi delte styrke , håp og erfaringer og bearbeidet livet så godt vi kunne.

 

Jeg har lært at i en gruppe på ca 10 stykker er det tre som klarer seg statistisk.

 

Jeg tenker med vemod på gruppa mi og menneskene i den.

 

Noen tok livet av seg, andre tok tilbakefall og er fremdeles aktive. Jeg vet ikke om de lever den dag i dag eller om de har vært inne til ny behandling.

 

En periode var det bare meg og en til som var i tilfriskning.

 

Tilbakefall er en del av sykdomsbildet. En rusavhengig i behandling som vil ruse seg er mer normalt enn ikke.

 

Med den forståelsen blir det ulogisk å skrive ut en rusavhengig som tar tilbakefall. ( Min vurdering )

 

Det var vanskelig å stå i følelsene jeg hadde kjempet så hardt for å slippe unna.

Jeg hadde ikke mange ord på følelser heller og skulle lære meg nye .

 

Hele meg ville stikke av. Jeg gjorde det også. Smalt med dører og ba folk ryke og reise.

 

Føleri og tårer. Jeg hatet det. Hadde inget ønske om å se tilbake eller føle.

 

Den prosessen var nesten like tøff som avrusingen, på en annen måte.

Jeg kjempet lenge i mot.

Jeg ville ikke.

 

Inntil en dag.

 

Presset i meg, i følelsesrøret mitt var på høytrykk og jeg satt på en trapp og vurderte som alle andre dager om jeg skulle stikke av.

Noe holdt meg tilbake.

 

Jeg visste at hvis jeg stikker så er det rett ut i misbruket igjen.

Det hadde demret for meg at jeg ruset meg for å slippe å kjenne etter i følelsene mine.

Jeg stakk fra gruppa av samme grunn.

 

Jeg var fanget. I valget.

Jeg ville leve men ikke føle.

Jeg ville ruse meg men ikke dø.

Behov og motbehov.

 

Trappa mi var i midten av veiskillet.

Den var kald og hard og det var ensomt å sitte der.

 

Jeg brukte alt jeg hadde av forsvar, jeg var fremdeles i benektelse,  jeg hadde motstand og brukte våpendragerne mine for hva det var verdt. Jeg var i gammelt mønster selvsagt fordi jeg enda ikke hadde begynt min vandring inn i endring.

 

Den eneste følelsen jeg kan huske fra denne perioden av behandlingen er sinne.

 

Selvsagt var jeg redd. Jeg var livredd. Og jeg var i trygge omgivelser. De aller beste omgivelser å være livredd i. Med mennesker rundt meg som forstod hva jeg gikk igjennom. Jeg trengte tid til å være sint og livredd.

 

Hadde noen på dette tidspunktet gitt meg en enkel løsning. En pose med piller for eksempel så hadde jeg svelget det begjærlig.

Min kjærlighetshistorie med rusen var ennå ikke over.

 

Trodde jeg.

 

Som terapeut i dag vet jeg hva mine klienter går igjennom.

Og når projeksjonene kommer så vet jeg godt hva det handler om.

Støtte og grenser, konsekvens og tøff kjærlighet.

Gi en hjelpende hånd på veien ut av benektelsen.

 

Ta i mot når klienten faller.

Jeg ble tatt i mot. Ledet i mot og reddet av mot.

 

Terapeuten min hadde god timing. Hun dro meg opp av trappa og ensomheten og sinnet og livreddheten og inn i gruppa og felleskapet og tilfriskning.

 

Jeg så på gruppa mi og klarte ikke å kjempe mer.

Jeg ga opp.

Kapitulerte.

Tårene sa jeg gir opp.

Jeg vet ikke hva jeg gir slipp for, bare hva jeg gir slipp på.

Krykkene mine, støtten i livet, ritualene, kjærlighetshistorien til de runde vidunderlige rosa og hvite.

 

Jeg ga opp og ga slipp og kapitulerte.

 

Mitt 1. Trinn. Helt personlig og bare mitt. På rett sted til rett tid.

Etter tre måneder i behandling.

 

Fra nå.

Fra nå kunne jeg begynne min ferd videre i livet. Til livet.

Til et liv jeg ikke torde drømme om. Drømme om virkelig fantes der ute. Når jeg sitter her nå så kan jeg si at det er sant.

Det ble mer. Livet mitt. Det ble mye mer enn jeg noensinne kunne drømme om.

Jeg skulle bare gi slipp først.

 

Da, etter den dagen sa jeg ja i stedt for nei.

Jeg lyttet i stedet for å prate og fulgte anbefalingene.

Jeg jobbet med oppgavene mine og bearbeidet hendelser og følelser.

Dette er den andre delen av sykdommen som behandles.

 

Så er det den tredje.

 

Hvem er jeg. Hva står jeg for. Hva tror jeg på. Hva liker jeg.

Hvordan jobbe med skammen. Hva skal jeg gjøre med skyld ?

Hvordan kan jeg godtgjøre?

Megselv og andre ?

 

Her er sjelen. Verdiene mine. Den jeg egentlig er.

 

De åndelige prinsippene.

 

Ærlighet, kjærlighet, ansvar, omsorg, empati, sympati, tillit, tro, håp, identitet.

 

Her begynner ferden mot mitt eneste ønske.

Mitt eneste ønske den gangen jeg var innlagt på Trasopp var å kunne gå ned Karl Johan uten skam og føle meg som en verdig kvinne.

 

Å jobbe med og bygge min identitet for så å få oppleve tryggheten i integritet. Det har gitt meg drømmen i gave.

 

I dag går jeg nedover veien , fri, fri til å velge uten avhengighet og med en god følelse av at jeg i dag er en verdig kvinne.

 

Takket være god behandling av de tre delene.

 

I dag snakker jeg ikke så lenge uten å handle.

Jeg havnet i et handlingsprogram og jeg har forstått viktigheten i det å ta ansvar i alle mine livsforhold.

Det sparer meg for energi og holder meg i tilfriskning.

 

Det jeg har fått er en ferskvare.

 

Denne sykdommen er lumsk, gåtefull og mektig.

Jeg må stå ved tankens port og være aware.

 

Jeg kan falle tilbake, som mange andre før meg har gjort.

Noen lever ikke lenger.

 

Dette er en kronisk, progressiv og dødelig sykdom.

Bare for i dag skal jeg velge å leve nykter, og gi videre det jeg har fått.

Bare da kan jeg få beholde det.

Ved å gi det videre.

Takk for at dere er der så jeg også kan være her.

Takk til 12 trinnsprogrammet og felleskapet !

 

 

Trude

 

 

Bøker jeg anbefaler er New Peoplemaking av Virginnia Satir og andre bøker av henne.

Alt av Melody Beatty ( Hur bli av med ditt medberoande )

AA storboka

Flodhesten i dagligstuen

 


 

 

 

 

 

 

Hva er rusavhengighet og hvordan ?

 

 

Hva er det med rusavhengige som gjør at de ikke kan ta seg sammen ?

Hvorfor tråkker de over grensene våre og tar bare for sin egen del ?

Hvordan kan et menneske bli så egoistisk ?

Klarer ikke denne personen å ta ansvar for noe som helst ?

Be om unnskyldning når det raserer og tar for seg ?

Når det legger skylden på deg ?

Hvorfor drikker Jeppe ?

Skulle det være kona sin skyld ?

Men stakkars han har jo en fryktelig kone, hvem som helst skulle drikke konstant i den relasjonen.

 

Ja, det finnes mange unnskyldninger og bortforklaringer.

Det er nok uvidenhet tenker jeg.

For lite kunnskap om sykdommen og hvordan den egentlig fungerer.

Vi tar ansvar for den rusavhengige som ville være unormalt å gjøre for noen andre.

Jeg umyndiggjør for å få kontroll på en unormal situasjon.

 

Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Jeg beklager.

 

Jeg ba og skrapte om unnskyldning i alle retninger. Det var meg.

Det finnes mange som ikke gjør det engang. Kanskje de har gitt opp.

Jeg vet at jeg gjorde det.

Jeg ga opp meg selv.

Trodde jeg var blitt splittet. Mellom to personer.

Det var jeg også, men jeg forsto det ikke.

Ikke annet enn at når jeg var nedkjørt og hadde et klart øyeblikk så forsto jeg at det jeg holdt på med var sykt.

 

Den ene i meg ville gjøre rett og ta ansvar, den andre raserte.

 

Hun kom inn å ødela det lille jeg hadde bygd opp av tillit.

Sånn var det hele tiden.

Jeg lovet og ba.

Raserte og ødela.

 

Jeg var splittet. I to.

Jeget mitt , den jeg egentlig er og den avhengige personligheten.

 

Som rusavhengig kan jeg ikke velge. Det kan du.

Det er derfor det ser så brutalt ut og fører med seg så mye skam.

Jeg var drevet av en demon jeg ikke klarte å få kontroll på.

Ikke du heller.

 

 

Det eneste jeg kunne gjøre var å forsøke å opprettholde rett dose for å fungere. Det gikk ikke så bra. Jeg søkte silkerusen.

Romansefasen.

Den rusen som var så deilig en gang, tidlig i livet , som ikke kom tilbake.

 

Rusen stjal livet og alt godt rundt meg . Hun sa jeg skal hjelpe deg så du slipper å kjenne på dette.

 

Så sa hun jeg vil ha mer.

 

Tilslutt sa hun her får du smerten. Alle hendelser og alle følelser du har forsøkt å gjemme, her får du de , alle og alt på en gang.

 

Da var hun borte.

 

Rusen hjalp ikke lenger. Bare forsterket smerten.

 

Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å slippe å kjenne på den.

Menneskene rundt meg kunne bare stå å se på.

 

Noen forsøkte å snakke meg til fornuft.

I klørne på er et godt utrykk.

 

En rusavhengig er i klørne på. Uten muligheten til å velge.

De rundt som elsker deg er i klørne på din besettelse.

De får ta stryk.

 

Alle kjemper nå for ikke å føle. Finner strategier for å overleve.

 

Noen kaller det utbrenthet og andre med-avhengighet.

 

Uansett så er det ingen god tilstand å være i.

 

Da jeg endelig kom dit hvor livet og døden møtes valgte jeg livet.

Jeg fikk hjelp til å trappe ned alt av medisiner, og hjelp til å jobbe med det psykiske og det sjelelige.

 

Tre deler.

 

Sykdommen er delt i tre. Bio psyko sosial lidelse.

Den er kronisk, progressiv og dødelig. 

De tre delene som skal behandles i tre deler.

 

Hadde noen sagt at jeg var klar for verden da det kjemiske var ute av kroppen tror jeg ikke jeg hadde vært her nå.

Erfaringene og hendelsene, følelsene alt var der som røde blinklys.

 

Hadde noen sendt meg ut uten å hjelpe meg å bearbeide dette hadde jeg gått rett på rusmidlene igjen. Jeg måtte tømme sekken.

 

Vi er forskjellige. Vi har forskjellige historier og denne skammens sykdom er ingens feil, eller skyld.

Den er arvelig. I tre deler.

 

Noen har hatt det bedre enn andre og andre verre.

 

Det er ikke så viktig i felleskapet så lenge hvert individ blir behandlet individuelt.

 

Veien ut av besettelsen og tvang og inn i tilfriskning krever at jeg endrer mine mønstre.

 

Det er den største jobben og det som krever mest.

 

Og ikke glemme og falle tilbake.

 

Å holde tilfriskning ved like.

 

Selvhjelpsgruppene er der, for den avhengige og familien.

 

Det var der jeg holdt vedlike det jeg fikk i behandling.

Noen trenger kun selvhjelpsgruppene. De finnes over hele verden.

 

Jeg har vært på møter over hele verden og mange blir nyktre gjennom selvhjelpsgruppene. Det koster ingenting.

 

Å sitte på et møte i India og bare høre stemmer er like helende som å sitte på et møte hvor jeg forstår ordene.

 

Det er bånd og kjærlighet. Støtte og trygt.

 

Det ligger der ute. Ikke langt unna. Det er ditt hvis du vil ha det, noe jeg kanskje mistenker at du ikke vil akkurat nå.

 

Men hvis den dagen kommer, hvis de konsekvensene dukker opp eller du tenker at, nå har jeg mistet kontrollen.

 

Den dagen finnes det en gruppe der ute som venter på deg.

Som vet hvordan du har det.

De snakker om hvordan det var hva som skjedde og hvordan det er i dag.

 

Og du, når du går inn i det rommet for første gang, da er du den viktigste personen. Ikke bare i ditt eget liv men i alle de andres også !

 

Trude

 

 

 

 

 

 

 

 

Memories of a Geishia.

 

 

 

Rigmor og jeg stod på trappa og ventet. Det var sent på kveld og høsten hadde tatt regnet og trærne i den gamle byen.

 

En høy kraftig mann åpnet.

Kan jeg få komme inn og se på rommet hennes spurte Rigmor.

Hun virket nervøs .

Jeg var ikke nervøs.

Jeg følte ingenting.

Kroppen var nummen og trøtt.

 

Han lo av Rigmor.

Jeg gikk inn. Hun stod igjen på trappa.

 

Jeg hadde en billett jeg hadde gjort meg fortjent til.

Hun hadde ingen inngangsbillett.

 

Jeg var VIP.

Denne gangen.

 

Du kan ikke kjøpe deg inn eller bestille plass.

 

Av med klærne og vente.

 

Inn i ukjent rom.

 

Den grønne døren smalt bak meg og nå var jeg her.

Alene.

 

Livet der inne skulle bli et minne om ett eventyr jeg selv kreerte.

 

Jeg opparbeidet meg status ganske raskt da jeg ikke hadde synlige sår på hendene. Jeg fikk kjøkkentjenesten.

Da fikk jeg også eget toalett.

 

De ansatte tok godt vare på de innsatte og utsatte.

 

Matron Mama var der. Hun satt ved det store kjøkkenbordet og sang da jeg kom inn.

 

Når en liten mus skal ut og gå må hun se seg for å passe på.

 

Jeg var ikke som dem tenkte jeg.

Jeg var syk. De var rusavhengige.

Jeg passet ikke inn der.

 

Den ensete som ikke fikk utgang lørdagen for å gå på kafe med de ansatte var meg.

Jeg hadde ikke ren urin.

Men jeg var ikke som dem.

 

Jeg traff ei jente. Faren hennes hadde satt den første sprøyta på henne da hun var 12. Han trengte hennes hjelp til å skaffe seg stoffet.

Hun tok en overdose, det var blod overalt.

Jeg vet ikke om hun lever i dag. Jeg håper det.

 

Hundene kom. Det var rassia. 40 brukerdoser på vaskerommet.

 

Jeg leste. Hver dag så ofte jeg kunne.

Ta med spisepinner og kjipp kjapper var bestillingen.

 

Jeg satte spisepinnene i håret og kjippet rundt i smalt skjørt.

Jeg leste Memories of a Geishia.

 

Vil du ha et laken ?

Kameraet kommer ikke til i hjørnet av sofaen.

Nei takk.

 

Mamma er på seminar. Jeg har tovet tøfler til deg.

Du tovet tøfler ?

Ja.

 

Du visste hvor jeg var, jeg visste ikke det og ville beskytte deg.

 

Jeg løy.


Psykosen nærmet seg for hver dag.

Abstinensene rev i kroppen.

 

Jeg sluttet og spise.

 

Jeg kostet samfunnet mye penger med mine påfunn.

 

Det er dyre rom der jeg var.

 

Jeg tenkte det var en feil. Skrev klage til direktøren.

 

Det var ikke feil.

Jeg var på rett sted med rett diagnose.

 

Jeg visste det bare ikke.

 

Det skulle fengselsdirektøren fortelle meg neste gang jeg kom på besøk.

 

Det er en annen historie.

 

En konsekvens av misbruket jeg hadde diagnoser på.

 

Møter og øyeblikk jeg ikke glemmer.

Ansatte som gjorde en fantastisk jobb!

 

Som jeg har takket.

 

Og takker igjen .

 

 

Trude

 

 

I morgen er du eldre enn meg og det kan du ikke gjøre noe med.

 

 

I morgen blir du 47 år og jeg er fremdeles bare 46.

Det kan du ikke gjøre noe med .

 

Jeg synes jeg hører deg.

Ser smilet ditt , de hvite tennene som skinner på rett rad i den nydelige munnen .

Øynene glitrer i grønt, ertende.

 

Jeg vet det.

Det kan jeg ikke gjøre noe med.

Jeg var eldre enn deg.

Seks måneder, og det er helt sant, du hadde rett.

Det kan jeg ikke gjøre noe med.

 

Men fiks det da sier en tanke.

Jeg kan ikke sier en annen.

Det er for sent.

 

Første gang jeg så deg kom du inn i Møllergata skole med rokkeringen i tre. Ballen din lå i bagen sammen med vimpelen og køllene. Rytmisk sportsgymnastikk.

 

Du var ny på laget og du var god.

Den slanke myke kroppen og det lange lyse håret vandret stolt forbi og vi fant hverandre.

Vi var like.

 

Vi delte alt.

Hus, barn, bil, menn og tanker.

Kjærligheten mellom oss var sterk.

Du kunne legge deg inntil meg og jeg holdt deg.

 

Du så på meg en morgen jeg våknet med tårer.

De kom før jeg åpnet øynene.

Du har de største tårene i verden sa du.

 

Jeg fyller 47 år i morgen og det var noen år jeg ikke hadde trodd det. At jeg skulle leve et år til.

 

Jeg var heldig.

Det var ikke du.

Eller var du det ?

Jeg vet jo ikke, jeg er fremdeles her.

 

I morgen fyller jeg 47 år og du sluttet å fylle år.

Det kan jeg ikke gjøre noe med.

 

Jeg vet at hvis du hadde vært her nå så hadde du sagt det.

Med smilet og blikket. Triumferende over faktumet at jeg var eldre enn deg.

 

Nå er jeg mye eldre enn deg.

Du stoppet.

Jeg gikk videre.

 

Jeg savner deg i dag. Som alle andre dager men spesielt i dag.

 

Var det riktig og feil behandling som gjorde forskjellen ?

 

Jeg vet ikke. Det er som det er.

Du er med meg i minnene, øyeblikkene vi delte som ingen kan ta fra oss.

Ikke engang rusen kan ta øyeblikkene.

 

Jeg vet du hadde sendt meg en stor bukett roser på døren og du hadde feiret med meg.

 

I morgen blir jeg 47 år og det kan du ikke gjøre noe med .

 

 

Trude

 

 

Hvorfor smiler du ?

 

 

 

Hva er det smilet egentlig ?

Jeg så på terapeuten min.

Smilet ?

Ja, du stopper opp noen ganger så smiler du.

Jeg tenkte litt.

 

Det er rom.

Jeg kjente jeg ble trygg og varm da jeg sa det.

Rom ?

Ja.

Hun smilte til meg. Du rommer deg selv ?

Ja.

Jeg får bedre plass av det. Det blir ikke så trangt.

 

Så hva skjer i deg når smilet kommer?

Jeg ser meg selv i et metaperspektiv. Kanskje et skrått blikk.

Og da smiler du?

Ja.

 

Det er fint å se og godt å høre.

Du rommer deg selv. Gir deg selv litt større plass.

 

Ja, selvironi. Og humor.

Jeg har alltid hatt mye av det.

Det hjelper meg til å ikke havne i offerskap og til å se virkeligheten med litt mildere øyne.

 

Terapeuten smiler.

Da rommer du andre også.

Ja.

 

Det er motpoler.

Jeg var veldig streng med meg selv. Og da også streng mot andre.

I dag kan jeg smile mer.

Romme mer.

 

Jeg kan gjøre feil, men jeg er ikke feil lenger.

 

Hva skjedde spør terapeuten.

 

Jeg har jobbet med det.

I en gestalt gruppe , på en svensk halvøy.

Jeg utdannet meg og det var drømmeterapi som var temaet.

 

Hva drømte du?

 

Jeg var i en gymsal. Det satt mange mennesker på tribunen. Alle så på meg.

Jeg satt på en stol midt i gymsalen. Caroline satt foran meg på gulvet.

En soldat holdt et maskingevær mot hodet mitt, han skulle skyte meg. Han ville at jeg skulle se alle menneskene inn i øynene.

 

Jeg gjorde det. Caroline gråt.

 

I det han skulle trekke av våknet jeg.

 

Hva tolker du ut av denne drømmen?

 

Jeg er alle jeg drømmer om. Det er alle sidene i meg.

Soldaten , jeg var for streng mot meg selv. Caroline , det redde lille barnet. Alle menneskene, skammen.

 

Terapeuten er nysgjerrig.

Forsvant soldaten og skammen da.

 

Ja .

 

Etter hvert. Jeg måtte ta mange grep og jobbe noen år men ja.

Jeg byttet ut soldaten med smilet.

 

Jeg er bra nok og jeg gjør så godt jeg kan J

 

Takk sa terapeuten. Da forstår jeg hva som skjer når du smiler.

 

Du rommer deg selv.

 

Og andre.

 

 

 

Ikke alltid . Jeg kan få reaksjoner på mennesker rundt meg.

 

Ja.

 

Men ikke i nærheten av hvordan det har vært.

 

Det var kanskje trangt og liten plass en gang. Hva gjør du da ?

 

Differensierer.

 

Ok.

 

Terapeuten så på meg så sa hun. Det er mange inntrykk for den som ser. Det er viktig å beskytte seg litt og ikke ta inn alt.

Mennesker går rundt med mye smerte som de lett overfører på andre. Hvis du skjermer deg når du er sårbar tar du vare på deg selv.

Det støtter jeg.

 

Føler du deg ensom ?

Nei.

 

Jeg trives i de felleskapene jeg er i og jeg trives alene.

 

Jeg trenger rom. Det kan jeg gi meg selv overalt.

 

 

Noen ganger må jeg gå for å finne det.

 

Men det er i meg.

Det er i deg.

 

Trude

 

 

 

Å jobbe med rusavhengige !

 

Da jeg begynte utdannelsen min i Sverige var jeg usikker på om jeg hadde tatt det rette valget.

Skulle jeg fortsette å arbeide som skuespiller eller satse på det nye.

Det nye var at jeg hadde fått en ny identitet.

Jeg var nå rusavhengig i tilfriskning.

 

Det tok meg mange år å innrømmet dette. Jeg og mange rundt meg var i benektelse og trodde at jeg " måtte " ha alle pillene.

At jeg drakk mye og forandret personlighet når jeg drakk ble unnskyldt med at jeg hadde hatt det så vanskelig i livet.

 

Etter et halvt års innleggelse forsto jeg at jeg ville vite mer om min nye sykdom.

 

Rusavhengig.

 

En periode var jeg bare det, inntil en klok dame med navn Rita sa til meg at , Trude du er mye mer enn det.

Jeg trengte litt tid til å fordøye det og lære å leve som en.

Så jeg ikke skulle falle tilbake i benektelsen igjen.

Det er fort gjort å glemme smerten.

 

Jeg ringte skolen i Sverige. En skole på en halvøy i Norrland.

Rektor responderte umiddelbart med " Hva bra" !!! Da jeg fortalte om bakgrunnen min og oppvekst.

 

Så jeg kom inn og tok utdannelsen som rusmiddelterapeut.

En utdannelse hvor vi satt i grupper og arbeidet med egne prosesser lenge.

Jeg tok etter hvert to utdannelser parallelt og flere uker med eget arbeide i voksne barn uker , relasjonsuker og familieuker.

Jeg var praktikant ved to behandlingshjem i Sverige.

 

Min hovedlærer sa en gang til meg.

Du kan ikke jobbe med unge gutter Trude.


Ikke fortell meg hva jeg ikke kan gjøre.

Eller gjør gjerne det.

Det motiverer meg bare til å gjøre nettopp det.

Etter utdannelsen min og alle egenprosessene fikk jeg jobb ved et behandlingshjem i Sverige.

 

Der jobbet jeg med unge menn , kriminelle narkomane i 7 år.

 

En fantastisk reise med dyktige kollegaer.

Jeg kan si jeg gikk en smertefull men god skole.

Å jobbe med mennesker krever at jeg har jobbet og jobber med meg selv.

At jeg vet hva som er mitt og hva som tilhører andre.

Et pågående arbeide.

 

Etter en stund forstod jeg at jeg elsket jobben min.

Like mye som jeg elsket å stå på scenen.

 

Å få jobbe med mennesker i gruppe og i enesamtaler.

Å holde forelesninger, som kan minne om teateret og utrykket der.

 

Jeg liker det nye så godt nå at drømmen har bleknet.

Det nye var bra for meg da jeg kunne integrere det med den jeg er og det faktum at jeg er rusavhengig.

 

Jeg opplever å få rask kontakt med klientene og tillit .

 

Det er en gave. Jeg sier ikke at jeg tror det er en mening med at jeg ble rusavhengig. Men jeg er glad for valget jeg tok for 11 år siden.

Å utdanne meg og begynne å jobbe med rusavhengige.

Det har gitt meg mye.

Mange øyeblikk som står for meg som sterke og livgivende.

 

Mennesker med nesten samme historie men alikevel veldig forskjellige.

 

Tårer og død. Mirakler og liv.

 

Vi jobber med følelser. Sammen.

Historier og smerte.

 

Vi jobber med å holde i livet og leve det med verdighet.

 

Heller det en å bære andre for vår egen del.

 

Det er en utfordrende og ganske tøff jobb å forsøke og endre gamle mønster i andre.

Det skal være effektivt og vi har ikke tid til å holde på med klienten i flere år.

En primærbehandling kan vare fra 4 til 6 uker.

Noen ganger lenger.

 

Jeg blir glad i menneskene jeg jobber med.

Det er ikke merkelig. Jeg får se dem bak masken.

Jeg får lov til å bli kjent med mennesket.

Alle er like vakre der inne .

 

 Har jeg vært redd ?

Ja, når den rusavhengie er ruset og har det vondt.

Ellers ikke.

 

Min opplevelse er at vi , fordi vi jobber i gruppe er en gruppe.

En organisme som støtter hverandre og henger sammen.

 

Jeg har vært forbannet og sint. Kjent på maktesløshet når rusen kommer inn. Men jeg har hatt tro. Jeg har tro så lenge det er liv.

 

Jeg vet om et jeg som sitter der inne og vil leve.

Men bare ikke hvordan.

 

I disse ni årene har jeg hatt et liv med livet på livets premisser som jeg ikke hadde drømt om var mulig.

 

Med klientene. De rusavhengige og familien deres.

Jeg elsker store grupper og prosessene i gruppa.

 

Å se endringen fra motstand og benektelse, gjennom smerten og innsikt til ro og håp for fremtiden er fantastisk.

 

Det er en risk i dette yrket.

At menneskene jeg jobber med skal dø.

 

Det gjør de og det gjør vondt.

 

Hver gang.

 

Jeg minnes dem alle og jeg gleder meg med de som lever.

 

Ikke et sekund kan jeg glemme at det like godt kunne vært meg.

At denne sykdommen er så lumsk at det en dag kan bli meg.

 

Vi jobber bare for i dag en dag av gangen.

 

Og bare for i dag skal jeg leve.

 

For meg selv og andre.

 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen.

 

Jeg er veldig takknemlig og fornøyd.

 

Alt jeg får og alt jeg får gi.

 

I verdens beste felt å jobbe i.

 

 

Trude

Diagnosen mellom meg og dere.

De tre viktigste tingene i et menneskes liv er verdighet, tilhørighet og fritt spillerom i eget liv.

 

Har jeg det som rusavhengig ?

 

Nei!

 

Det sies at rusavhengige har vanskelig for å knyte nære relasjoner.

 

Knytte seg til, eller bli intime med andre.

At frykten for å bli forlatt er større enn behovet for å være nær.

 

Jeg var redd for mennesker.

Mennesker hadde såret meg og skadet meg.

 

Jeg stolte ikke på noen og jeg var sterkest alene.

 

Jeg fikk diagnoser.

Det gjorde at jeg ble enda mer ensom.

 

Diagnosene skapte en avstand mellom meg og andre mennesker.

 

Medisinene skapte enda mer avstand mellom meg og andre mennesker.

 

Jeg satt alene med diagnosene og medisinene.

Jeg ble feil.

Syk.

Enda mer ensom og redd.

 

Jeg var psykotisk, tok en pille.

Jeg var deprimert tok en pille .

Og avstanden til verden rundt ble større.

Jeg var nevrotisk og tok en pille.

Jeg sov meg igjennom timer , måneder og år, adskilt fra mennesker rundt meg.

Fritt spillerom i eget liv sa du.

 

Jeg drakk meg full og ingen orket å være nær meg.

 

Og verdighet sa du.

 

Diagnoser og piller skapte ensomhet og enda mer frykt for mennesket.

De som var friske og de som fortalte meg at jeg var syk.

 

Mennesker med makt.

Mennesker som kunne skade meg med et pennestrøk på en resept eller i en journal.

 

Jeg ble diagnosene og papirene kunne ikke snakke.

Ikke pillene heller.

 

Ikke sosialkontoret og ikke nav.

Psykologene forstod ikke hva jeg trengte og psykiateren jeg gikk til ga meg piller som igjen skapte en større avstand mellom henne og meg.

 

Jeg var alene. Som jeg hadde vært.

 

Jeg var sint og jeg var redd.

Pillene og alkoholen beskyttet meg mot andre mennesker.

Bidro enda mer til ensomheten.

 

Jeg var sammen med andre alene. Aldri helt nær noen.

 

Ble jeg forlatt kom panikken. Jeg kunne ligge under bordet og holde meg fast. Frykten var så overveldende at jeg trodde den kunne sluke meg.

 

Jeg levde i panikken.

Jeg ble forlatt.

 

Det jeg hadde funne strategier for å overleve.

Strategier for å ikke bli såret.

 

Du kan ikke tro at jeg skal reagere som andre i visse situasjoner når jeg har min egen bakgrund.

 

Det som er naturlig for andre en umulig for meg.

Så gi meg en diagnose da.

 

Fordi jeg er sint. Fordi jeg ikke knytter meg til noen. Til deg. Som hun kanskje gjorde.

Jeg er ikke som alle andre, men det er mange som er som meg.

Som har funnet sine egne overlevelsesstrategier .

 

De har diagnoser de også.

Fordi mennesker har skadet dem og de har blitt skremt.

Eller forlatt .

 

Hvis jeg lærer som barn at mennesker er farlige , hvordan kan du tro at jeg skal stole på deg ?

 

Ikke før jeg fikk tid kunne jeg kapitulere.

Jeg fikk tre måneder på meg i trygge omgivelser.

Av mennesker som viste seg å være til å stole på.

 

Bare de og tiden kunne hjelpe meg.

 

De andre så meg aldri.

Jeg kunne ikke vise meg og de fikk ikke se.

 

Meg.

 

Noen så på papiret og trodde de kjente meg.

 

Uten å høre stilte de spørsmål jeg ikke kunne svare på.

De hadde ikke lært å se, de hadde kun diagnosen og resepten.

 

Jeg fikk tid og jeg fikk åpne meg.

Noen sa jeg reagerte normalt på et unormalt liv.

 

De rev i stykker diagnosene og sa, la meg se deg.

 

Jeg var sint og redd. Forvirret og trist. Jeg var full av sorg og smerte. Av angst og ensomhet.

 

Jeg måtte lære å stole på .

 

Sammen med andre som forsto.

Jeg vet at de forsto.

Sammen med dem kunne jeg lære å leve på nytt.

Med verktøy du kanskje hadde fra barnsben.

 

Ikke tro du vet noe om meg før du har blitt kjent med meg.

Det er opp til deg om du blir det.

Kjent med meg.

 

Jeg hengir meg ikke så lett .

 

Det kan virke slik, men se etter nyansene.

 

Skal du være med meg så kan det kreve noe av deg.

 

At du åpner deg og viser meg .

 

Deg, et menneske jeg ikke trenger å frykte.

 

 

Sånn var det en gang.

For meg.

 

Og kanskje er det sånn for deg .

I dag.

 

Jeg kan si deg at det har blitt bedre .

 

Litt etter litt.

 

Har menneskene fått nye ansikter.

 

Og jeg med dem.

 

Tilhørighet.

Verdighet.

Og fritt spillerom i eget liv.

 

 

 

Trude

 

 

Fra rus til shopping !

 

 

Mamma du har fått blomster på døren.

Carolines stemme var litt skarp.

Som den kan bli når hun har en mening om noe og ikke sier det J

 

Ja, ha tenkte jeg.

Det var gebursdagen min og Nemo og jeg var på Geilo og feiret på Dr Holms med ski og peis.

Bare han og jeg.

Han var valp og skvettet rundt på de nydelige teppene i resepsjonen. De ansatte smilte og lo av den lille hårballen og han storkoste seg i all oppmerksomheten.

 

Jeg sto i bakken da hun ringte.

 

Blomster på døren. På gebursdagen min, det var ikke vanlig kost.

 

Ja, jeg hørte pausen i stemmen hennes.

Vil du vite hvem det er fra ?

 

Jeg ble litt usikker på om jeg faktisk ville vite det. Det var en stemning i denne samtalen som gjorde meg litt urolig.

 

Ja sa jeg og pirket på skiene mine med staven.

 

Jeg satte nesa mot solen og dro inn varmen fra januardagen på fjellet.

 

Gud gi meg sinnsro tenkte jeg.

 

Ja, det er fra Louis Vuitton.

 

Hva ?

 

Louis Vuitton i Akersgaten !

Stemmen hennes kom igjennom telefonrøret.

 

Det er kort her også :

Det står, Kjære Trude Gratulerer så mye med dagen din.

Vennlig hilsen oss i Akersgaten og en hilsen fra butikksjefen.

 

Jeg trakk pusten.

 

Er de fine?

 

Hva ? Caroline hørtes irritert ut.

 

Er de fine, blomstene?

 

Ja, men kortet er finere.

 

Javel, takk jenta mi, kan du sette de i vann da ?

 

Ja, men du burde tenkte deg om mamma. Dette er galskap.

 

Ja.

 

Ja, det er galskap.

 

Takk, jeg skal jobbe med saken.

 

Jeg satte utfor de hvite fjellene og kjente på uro.

 

Jeg må ringe sponsoren min.

 

Ny trinnprosess.

Det var mye sorg i shopping hadde jeg hørt.

Shopping og lunger er sorg.

 

Så snakk om sorgen da Trude og hold deg unna Akersgaten.

 

Jeg har vesker og bagger og sko og briller. Jeg har pensjonen min i Louis Vuitton.

 

En galskap i en periode hvor det var vanskelig.

 

Etter 1. Trinnet sluttet jeg å shoppe så mye.

Jeg har perioder men ikke på langt nær som jeg hadde.

 

Fra rus til shopping.

 

Tunnelsynet. Besattheten.

 

Som et tre med grener av avhengigheter jeg kan velge.

 

Jeg har hoppet fra gren til gren og er heldigvis ikke innom alle.

 

Jeg har rammet inn kortet fra Akersgaten og hengt det opp til skrekk og advarsel i gangen.

Jeg fikk sjokolade til jul og nye kort til påske.

 

Invitasjoner til champagnefester jeg ikke går på .

 

Jeg er fornøy og jeg har nok.

Galskapen er i meg og det er opp til meg å jobbe med den.

 

Tilfriskning er en ferskvare.

 

En er for mye og tusen er aldri nok.

 

Jeg er avhengig og vet hva det betyr.

 

Bare for i dag skal jeg leve i følelsene mine, og ikke fly inn i noe utenfor meg selv.

 

Veskene og skoene heler ingenting.

Det er en rask smertelindring i stunden som får en besk bismak, akkurat som rusen.

 

 

Trude

 

Del du , jeg har tid.

 

 

Nemo og jeg har en historie sammen med andre som oss.

 

Vi har møtt mennesker og andunger i forskjellige miljøer i Norge og Sverige.

 

I miljøer hvor andunger ferdes trygt i tilfriskningens rammer og i nærmiljøet hvor de padler iherdig i hverdagen sin.

 

I dag var vi i banken.

Nemo satt pent ved min side og så forundret på alle der.

 

Jeg var heldig å få en stol. Ingen eldre eller sykere enn meg som trengte den etter min vurdering.

 

Da kommer det en sånn som meg bort til oss.

En andunge.

Med store never , tannløs i joggedress.

Han pratet høyt med hes stemme og fektet voldsomt med armene.

 

Han så meg rett inn i øyeeple og satte seg på huk foran Nemo.

 

En kinesisk tempelhund detta her ?

 

Jeg tenkte Tibetansk men sa det ikke, bare nikket og smilte.

Øyekontakt.

 

Ja, jeg hadde en sånn. Hu vant priser og greier.

Jeg måtte bade og vaske og føne og gre.

Og ikke nok med det. Når a var ferdi så måtte jeg spraye lakk på a au. Hu hadde lissom en sånn midtskill da vettø på ryggen.

 

Jeg lo og sa at Nemo også hadde hatt midtskill og grorudpalme, men at det var enklere å klippe ham kort.

 

Ja jøss.

 

Han hostet litt og jeg tenkte på lungene hans.

Og mine.

 

Han fortalte om faren sin som var Serber. Og at det var flott at Serbia vant i håndballen i går.

 

Ja, jeg smilte og sa at datteren min var veldig god i håndball.

 

Han så nysgjerrig på meg og fortsatte å prate om sin far.

 

Ja fattern hadde 3 koner og fem elskerinner og jeg så han ikke så ofte, han fikk meg da han var 50 skjønnerr ru så .

Han daua da jeg var 22.

 

Du hadde ikke så lang tid med ham da.

 

Nei, og når jeg kom på besøk så bare ropte han bak døra at jeg skulle komme meg hjem til mor.

 

Men en gang fikk jeg komme inn og da satt jeg på fanget hans mens han spilte poker. Det var alt slags folk der da serru.

 

Hvor gammel var du da ?

Nei, 15 , 16 år.

 

Ja, og muttern hun daua i en sånn trommel da hu skulle ta bilde av lungene sine.

 

Hjerte infarkt.

 

Fattern kalte pengene sine for blodpenger.

 

Jeg gjør det samme i dag, penga mine er blodpenger.

 

Han hostet og jeg merket hvordan alle de 30 andre i rommet fulgte historien hans.

 

Han pratet videre om mamma og pappa og om livet sitt .

 

Ja, det ække noe gærnt med leiligheten min, det er alle folka rundt.

 

Han lo hest.

 

Han delte og jeg lyttet. Vi hadde kontakt.

Han fisket opp en nummerlapp og lurte på hvilket tall jeg hadde.

 

Mitt tall var mindre en lappen hans, han ga den til en annen.

Han snakket videre om faren og moren og sigarettrøyking og lungekreft og prisen på snus.

 

Om kompisen som sluttet å røyke og som hadde begynt å snuse en boks i timen.

 

Han forklarte meg alt om tobakkplanten.

 

Han fortalte om moren som nektet ham damer fordi han skulle jobbe.

 

Den flotte dama med store pupper og langt hår.

Faen.

 

Det ble min tur i køen.

Han satt og så på oss da jeg betalte regninger.

 

Da jeg skulle gå, reiste han seg galant med en liten ustø sving og åpnet døren for meg.

 

Takk for praten a, sorry at jeg skravla så fælt.

 

Jeg tok han i hånden og takket han for det, og sa at de mest spennende menneskene jeg kjenner er de som deler fra hjertet og sier det som det er.

 

Han smilte tannløst fra øre til øret og bukket.

 

Jeg neide litt og sa God Jul.

 

Han lukket døren bak meg og jeg vandret oppover veien med en ro av takknemlighet.

 

Nemo og jeg tiltrekker oss mange rare fugler, kanskje bare fordi vi er nettopp det.

 

Litt rare.

 

Jeg har mine tanker om livet hans men jeg vet bare det han fortalte meg, og han fikk sagt mye på 40 minutter.

Jeg hadde tid og det var spennende å høre på ham.

 

Så du fremmede, takk for at du deler med den som kommer forbi.

 

 

I dag er jeg glad for at det var meg .

 

Takk.

 

Du gjorde en forskjell.

 

 

Trude

 

 

 

 

 

 

God Jul .

 

 

 

Det var en gang det var mye smerte forbundet med julen.

Minner om mennesker og hendelser som har vært vanskelige i livet. Minnet om savn og sorg.

 

Jeg henger ikke i juletreet lenger. Det står fint der det skal stå og jeg er på mine to egne ben.

 

12 år nykter og livet har blitt forutsigbart og verd å leve.

 

Jeg koser meg med julebakst, granbar og kongerøkelse.

Venner står meg nært og Caroline kommer til meg og hviler.

 

Caroline som ler .

 

Ler av minner fra en tid da jeg gjorde så godt jeg kunne på vaklende ben.

Det var ikke bra nok.

 

 

Hun sier hun ikke var redd.

 

Jeg var ikke der.

 

I dag er jeg her. 

 

Jeg har feiret julaften på AA møter.

Nyttårsaften på NA fester.

 

Jeg har stått på trappa med en andunge som skalv og sett raketter på himmelen og sammen sto vi der i huset i skogen.

Sammen på slaget tolv.

Han var redd og jeg ga videre trøsten jeg fikk.

To like på slaget tolv , den ene ny og den andre tryggere.

 

Jeg fortalte at det kommer til å bli bra. Angsten og frykten vil bli mindre og livet kan bli noe du ikke kan drømme om.

Akkurat nå.

 

Minner i tilfriskning som gir meg kraft.

Alle menneskene i felleskapet .

Nye venner og gamle.

 

Noen gikk og andre kom tilbake.

 

Det lukter granbar her og det er lys i alle rom.

 

Jeg har bakt syv slag og planlegger to til.

En er for mye og tusen er aldrig nok.

 

Jeg skal knaske godterier til Askepott og være med de jeg elsker.

 

Tenker på det siste året med bloggen.

Dere som er der og støtter og deler.

 

Takk til dere.

 

Jeg håper dere har kraft og mot til å leve livet uten rus og tar i mot.

 

At du finner din egen måte å leve godt på.

 

Jeg ønsker dere en god jul og alt godt i det nye året.

 

Og til dere som ikke feirer jul, dere ønsker jeg en god desember og alt godt inn i januar og det nye året.

 

Takk for at dere er der så jeg kan være her.

 

 

God jul og riktig godt nytt år !

 

Trude



Biografien

 

 

 

 

Du står og venter på meg.

 

Jeg ventet på deg.

 

Vil bare takke deg for at du deler.

 

Nå vet jeg at jeg ikke er alene, at du også er her.

 

Du drar håret bak øret og ser ned.

Jeg klemmer deg.

 

Takk for at du er der og lytter.

At du ser og hører og forstår.

Vi deler sammen.

 

En biografi som skal skrives på nytt og om igjen.

 

Du sier fordi du deler kan jeg også åpne meg.

Det gjør godt.

 

Du viser meg en tåre. Blir stille.

 

Vi klemmer i samme øyeblikk og skaper et vakkert minne til biografien vår.

 

Jeg takker for gaven.

At du tar i mot.

 

Du takker for gaven.

Jeg tar i mot.

 

Vi ser hverandre og bekrefter det vi ser.

 

En større gave finnes ikke her og nå.

 

To små.

 

Og to store.

 

Sammen i biografien.

 

Takk til deg, du fremmede som står så nært.

 

Til neste gang.

 

Jeg er her.

Og nå, du også.

 

 

Trude

De siste julekakene .

 

 

 

Det var like før jul og dødsbudskapet hadde nettopp kommet.

 

Det var ikke mer å gjøre. Svulsen i hjernen var for aggressiv og den spiste grådig det som var igjen av deg.

 

Din datter og jeg skulle bake julekaker til deg for siste gang.

 

Vi la all vår kjærlighet i kakene. Og all vår sorg.

Vi bakte og lo og gråt.

 

Du skulle få nok kaker denne julen.

Kjøkkenet mitt bugnet over av brente mandler, sirupsnipper, Delfia kake og alt annet godt du kunne tenke deg å smake på.

 

Det beste du visste var tyske skiver.

Du skulle få tyske skiver i monn.

 

Den julen sto angsten og sorgen over å miste deg i figur.

 

For et utenforstående blikk kunne det se ut som om grådigheten hadde tatt oss.

 

Det var ikke det.

 

Kjærligheten og redselen speilet kakene som bugnet på kjøkkenbenken.

 

Latter og tårer. Sammen i julebaksten sto vi.

 

Hun og jeg sammen .

 

Med deg.

 

I tankene

om at du snart skulle bli borte.

 

Du skulle ikke mangle julekaker .


Vi baker igjen og to år har gått.

Sammen i sorger og gleder.

 

Så mange minner .

 

Med latteren som en flytevest som holder oss oppe.

Alltid et skrått blikk på vår verden.

 

En kraft vi verner om som binder oss sammen.

 

Kraften til liv.

 

Vi lever og ler.

 

Gråter og ber.

 

Og baker.

 

Til min kjære venninne og hennes rause familie.

 

Trude

 

 



Jeg pakker inn en tåre til jul.

 

 

 

Kjære Gud, det er snart jul og jeg har bare tårer å pakke inn.

 

Hun sa jeg bare kunne gråte.

At sorg måtte sørge.

Det kan ta tid. Inn i julen og ut igjen.

 

Det er så mange minner. Så mange.

 

Mennesker som kommer og går.

 

Og du.

 

Jeg er . Og bare det . Fordi sorgen har tatt meg.

 

Jeg pakker inn en tåre til jul og legger den under treet.

Den er til deg.

 

Så legger jeg meg med hodet i dine hender og hviler.

 

Til neste jul.

 

Kanskje kommer jeg tilbake.

 

Når dette har blitt et minne.

 

Ikke nå, nå skal jeg gå inn i drømmen og be .

 

Til julen er over og lysene borte.

 

Til dagen, lukten og lyden ikke skjærer inn i margen som et glemt mareritt.

 

Ikke se på meg denne julen.

 

Kanskje neste men ikke nå !

 

Jeg pakker inn en tåre til.

 

Til deg.

 

Til deg som sørger .

 

Du er ikke alene.

 

 

Trude

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mellom deg og meg.

 

 

Du tar på deg skoene og tar fatt på ferden.

Ganske langt er du villig til å gå.

Hit og tilbake.

 

Du setter deg ned foran meg og jeg ser på deg.

Du ser tilbake.

Jeg støtter deg og vil vise deg at jeg hører.

 

Du løfter armene og jeg spør om du bærer.

En tåre møter svaret.

 

Vi er der nå.

Det gikk ikke så lang tid før kontakten viste seg.

 

Jeg ser deg og jeg hører og det er ditt.

Du viser deg og forteller.

 

Jeg lytter og kjenner etter.

 

Vi går sammen tilbake. Jeg holder deg hvis du vil.

Du ser på meg og vandrer frem og tilbake.

 

Jeg spør om jeg skal hjelpe deg å bære en stund.

Du legger deg ned.

 

Det er ok.

Vi er sammen om dette.

Følelsene vil ikke kvele deg, vi er her og nå også.

 

Ikke være redd, eller vær redd.

Vi kan gå inn sammen og se på det .

 

Det som var så vondt.

 

Litt etter litt nærmer vi oss.

Vi er der en stund . Kjenner etter og kommer tilbake.

Steg for steg.

Du er en gave til meg.

 

Du eier din virkelighet og vet best .

Jeg bare støtter deg.

 

Det vi har sammen styrker oss.

 

Jeg vil gjerne gi deg det jeg har fått.

 

Takk for at du tar i mot.

 

Det er ditt.

 

Mot.

 

Trude 

 

Skammen hvor ble du av ?

 

Skammen, den varme rødmende ubehagelige følelsen jeg gjorde alt for å slippe unna !

 

Den som førte meg inn i benektelsen.

En altoppslukende tærende følelse av å være feil !

 

 

Jeg satt og lurte på om jeg hadde mistet ambisjonene mine om å bli noe stort.

Eller er det skammen som har blitt mindre ?

 

Skammen som sa at jeg var feil.

 

Den som lå som et mørkt teppe over følelsene mine.

Skammen som førte meg på dypt vann .

Jeg gjorde hva som helst for å slippe unna den følelsen.

 

Det var ikke min skyld sa de. Jeg gjorde feil.

 

 

Jeg gjorde feil, men jeg er ikke feil.

 

Når drivkraften og ambisjonene om å bli en superhelt blir borte sitter jeg igjen med en ro.

 

Jeg er bra nok.

 

Jeg gjør det jeg vil.

 

Ikke fordi jeg må.

 

Jeg må ingenting lenger.

Jeg kan velge.

 

Som aktiv avhengig der en tanke er sterkere enn alle andre tanker kan jeg ikke velge.

Det er tvang. Tvangsmessig adferd.

 

Med hjelp og innvestering i tilfriskning ble jeg fri.

 

Fri til å velge. Jeg må ingenting.

 

Jeg er klar over at ved hvert valg ligger det en konsekvens.

Er jeg villig til å ta konsekvensene av valget mitt ?

 

Det virker slik.

 

Skammen minsket da jeg forsto at det ikke var min skyld.

Skammen minsket da jeg forsto at jeg hadde et ansvar i forhold til meg selv og følelsene mine.

Skammen minsket i takt med ærlighet.

 

Skammens sykdom.

 

Hemmeligheter og løgner.

 

Forer skammen.

 

Da jeg var liten ble jeg satt på spot.

Det gjorde kanskje du også.

Det er ikke uvanlig.

 

Jeg rødmet lett.

Noen har sagt at jeg er skamløs.

Andre sier jeg er så fri .

 

Jeg er friere nå enn jeg var som barn.

 

Når jeg er meg kan jeg hvile uten skam.

 

Takket være ny læring og innsikt.

 

Så hvor ble det av den store drømmen ?

Drivkraften til å bli noe stort ?

 

Forsvant den med bra nok ?

 

Jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at her og nå er jeg fornøyd.

 

 

Trude

 

 

 

RIP

Åh , jeg sitter med hodet i hendene og vet at jeg ikke kan tenke, når skal dette ta slutt ?

Jeg tror på dere alle , og jeg trodde på deg. Jeg så fremtiden din sammen med deg da du snakket om den.

Den nydelige lille datteren din. Musikken du skulle lage.

Du malte store bilder du kjære venn, du malte bilder av håp, tro og kjærlighet.

Din lidenskap for alt du lærte og alt du hadde lært delte du stort med gruppa di og meg.

Smilet ditt og ikke minst den fantastiske humoren du hadde, rundt deg selv og andre.

Evnen til å gå opp i et metaperspektiv og se deg der du vandre på jorden ga oss bilder med et skrått blikk på ditt univers.

Nei, nei nei !!!

Jeg får lyst til å brøle det ut !!

Ikke en til, ikke en andunge til. Ikke deg , og ikke alle de andre.

Kjære kjære venn !!

Mine tanker går til deg, mitt hjerte gråter for din datter og min kondolanse går til dine nære og kjære.

Enda en engel forkledd i smertens drakt.

Jeg tar deg med meg i minnene og sender deg en tanke i dag og i fremtiden.

Verden er virkelig et fattigere sted uten deg  <3

 

Du led av en kronisk, progressiv og  dødelig sykdom.

 

Ved Gud, jeg takker deg kjære andunge for alt du delte og alt du ga.

 

Må du hvile i en hage full av kreativitet og kjærlighet hvor latteren og humoren sitter løst.

Hvor engler tar vare på deg og gir deg fred.

 

Trude

Roller i familien

 

 

 

Roller i familien.

 

 

 

Jeg er en helt. Jeg kom først til verden og forsto at familien min trengte en helt.

Det var for å vise verden at vi klarer oss helt fint.

Jeg jobber hardt og tar mye ansvar.

Min oppgave er å skjule det som ligger bak fasaden.

At pappa drikker eller at mamma er redd.

Vi har mye skam i min familie og vi bruker mye tid på å dekke over hemmeligheter og skam.

Jeg går i bresjen for den oppgaven.

Ingen kan se på meg at jeg har problemer hjemme.

Mange roser meg og klapper meg på hodet.

Du er flink. Du kommer til å bli noe stort .

Hva jeg føler er ikke så viktig.

Jeg gifter meg med en avhengig.

Du kan ikke se hva jeg føler, det indre og det ytre stemmer ikke.

Dette er min oppgave i min familie.

 

 

Jeg er en klovn. Jeg kom til verden etter broren min. Han er en helt. Siden han er helten er det ikke plass til en til så jeg blir klovnen.

Min oppgave er å lette på stemningen. Jeg er kjapp i replikken og har alltid et humoristisk syn på tilværelsen.

Mange situasjoner har jeg reddet, vonde vanskelige følelser har jeg tatt ansvar for. Jeg gir menneskene i familien min en pause.

Med latteren.

Ingen kan se hvordan jeg egentlig har det.

Trodde du meg hvis jeg sa der var sorg ?

Jeg skammer meg.

Fordi jeg ikke er meg.

Jeg har denne oppgaven i familien, for å slippe å synke ned i skammen.

 

Jeg er rebellen. Jeg stritter i mot familiesystemet og uærligheten her.

Jeg er sint og leter etter en identitet.

Alle skyller på meg. Jeg ble narkoman og et uromoment i familien.

Jeg bærer problemet, systemfeilen og de andre kan skylde på meg.

Jeg letter også på trykket. Med meg slipper de å se på sitt eget.

Mitt sinne ligger i sorg og svik.

Jeg kan dø ung.

 

 

Jeg er tapetblomsten. Jeg er en velsignelse for denne familien.

Jeg sitter her , helt stille og leker med dukkene mine. Det er en lettelse for alle at jeg klarer meg så bra. Jeg krever ingenting.

Det er lett å glemme meg her jeg går i ett med tapeten.

Jeg er observatøren i familien.

Jeg sitter her og ser.

Ser på alle rundt meg og svelger.

Jeg vet ikke om jeg har noen behov.

Tankene mine er ikke viktige.

 

Familiesystemet i en dysfunksjonell familie.


Hvordan kan det være slik at han ble administrerende direktør og hun narkoman ?

 

Han giftet seg vel og merke med en alkoholiker men.

De andre klarte seg bra.

Fin jobb og et godt liv.

 

Neste generasjon.

 

En ny runde. Hvem blir rebellen denne gang ?

 

Hvordan har vi det egentlig i dette systemet ?

 

Tre generasjoner tilbake sier du ?

For å se hele bildet ?

 

Ja, da forstår jeg !

 

Det er ingens skyld, men det er mitt ansvar å stoppe mønsteret.

For fremtiden, for generasjonene som kommer etter meg.

 

Når jeg vet dette blir det et ansvar.

 

Hvordan kan jeg stoppe det ?

 

Ved å begynne med meg selv.

 

 

Trude

 

 

 

Å gi slipp!

 

 

Jeg så deg komme over gårdsplassen og hundre tanker løp igjennom hodet mitt.


Jeg satt på trappa mi. En kald stentrapp og jeg var like kald som den.

Du hastet mot meg og jeg visste at jeg måtte velge.


Nå hadde du fått nok. Jeg forstod det.

Nå var jeg der, jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å slippe å møte nettopp dette.

Jeg måtte velge. Nå. Her og nå måtte jeg ta valget som kanskje var det vanskeligste valget jeg skulle ta i mitt liv.


Å gi slipp !


Jeg skulle velge bort noe.

Alle unnskyldninger, forklaringer , strategier og forsvar var borte. Det var ikke mer igjen.

Du kom nærmere og angsten snørte seg i hele kroppen.

Hopp. Løp. Hopp. Løp. Hopp. Løp for livet. Bort fra valget og deg og hoppet du snakket om. 

 

Du snakket om håp.

 

Jeg satt like stille og så deg nærme deg. 

Jeg reiste meg sakte.


Du grep armen min.

Jeg lot deg ta den.

 


Det var trangt men jeg kunne løpe eller hoppe.

Du dro meg i armen.

Jeg lot deg.

Tankene svirret og kroppen ville ikke.

Noe holdt meg tilbake.

 

Jeg kommer til å dø hvis jeg løper nå.

Ikke løp.

Ikke hopp.

 

Jeg tenkte på piller og vin.

Nå ryker dere hvis jeg ikke løper.

 

Nå ryker jeg hvis jeg løper.

 

Jeg vil ikke hoppe. Jeg vil ikke dø.

 

Du dro meg over gårdsplassen og hundre tanker svirret rundt i hodet mitt.

Kroppen ville løpe.

Sjelen ville leve.

Vi kom inn i grupperommet.

Tjue par øyne så på meg.

 

Jeg så ned. Det var enda ikke for sent.

Jeg ville ikke si farvel.

Jeg ville ikke bli.

 

Hjertet slo i hundre og du førte meg bort til stolen min.

Sett deg!

Nå skal du for en gangs skyld stå i følelsene dine sa du.

 

Jeg satte meg.

Jeg så ned. Jeg var i ferd med å falle. Rase ned i et uendelig mørke i hundre kilometer i timen.

Jeg var i ferd med å miste det eneste jeg kunne stole på.

Rusen min.

 

Jeg trakk pusten og tenkte nå eller aldrig.

Lev eller ikke .

 

Jeg trakk pusten inn, det ble mørkt jeg lukket gruppa ute med øyelokkene og på utpust hørte jeg meg selv si:

 

Jeg gir opp.

Jeg gir meg.

Jeg orker ikke mer.

Jeg vil leve.

Jeg er maktesløs.

 

Jeg la meg ned på bordet.

Det fanget meg og holdt meg trygt oppe.

 

Lettelsen kom med en gang sammen med tårer og sorg.

Sorg over det jeg ga opp.

Sorg over år med støtte.

Sorg over ritualer og flukt.

Kanskje jeg ikke får sove igjen ?

 

I alt dette var jeg trygg.

Jeg hoppet og jeg landet.

I usikkerheten kom en ro.

En åndelig opplevelse som skulle berge livet mitt.

 

Jeg ble ikke frelst, jeg valgte å gi slipp.

Og jeg ble tatt i mot.

Det gav meg mot.

Jeg fikk mot.

 

Av deg.

Av gruppa.

 

Fra den dagen kom livet inn og jeg lever.

 

En kamp og en bør var over og jeg kunne hvile i et møysommelig arbeide med bearbeiding.

 

Jeg løper ikke mer.

Jeg hopper.

Jeg lander på bena hver gang.

Jeg har hoppet i 12 år snart og hopper fremdeles.

 

I det ligger håpet.

 

Det kalles 1. Trinnet.

 

Takk til dere som tok meg i mot og takk til dere jeg kan ta i mot.

 

Takk til felleskapet av kvinner og menn som jobber for samme mål.

 

Livet!

 

Trude

 

 

 

 

 

 

Gud vil ikke ha en hykler !

Er jeg virkelig en hykler hvis jeg ikke blir med deg inn i din religion og snakker godord med Jesus ?

Er jeg vantro hvis jeg ikke snakker med din tunge ?

 

Jeg tror på tiltrekning og ikke propaganda.

Tiltrekning er vanskeligere og krever mer .

 

Mye mer enn propaganda. Det er enklere og bruke makt og kontroll, slå en slegge i hodet på deg og skremme deg inn i det kristne hus.

 

Det krever mer av meg å jobbe med tiltrekning.

Da må nemlig jeg gjøre noe som tiltrekker deg til min tro.

 

Trolig har jeg gjort en jobb med meg selv og gått noen runder for å få det til.

 

Jeg kjenner meg igjen i propagandaen . Da jeg fant en løsning for min tilfriskning fra rusavhengighet var jeg ny nykter og nyfrelst på programmet.

 

Plutselig forstod jeg hva alle trengte. Ikke bare rusavhengige men alle andre rundt meg også.

Var de ikke med-avhengige så var de rusavhengige og hvis ikke så var de i hvert fall voksne barn.

 

Jeg var så sikker i min sak, og vurderte andre i tide og utide.

Fordi jeg hadde funnet noe som var så viktig for meg og ikke minst livreddende.

Jeg forsøkte å trykke min løsning ned i halsen på alle rundt meg i begynnelsen.

 

Stakkars dere.

Hvor ble det av ydmykheten ?

 

Hva skjer i meg når jeg i dag, flere år senere, når aha opplevelsen har roet seg og jeg har forstått litt mer.

 

Hva skjer i meg når jeg leser en kristen skrive at de som er hyklere har bedre forutsetninger i kirken.

 

Jeg mister energi, jeg blir frustrert, kjenner på motstand og tvil.

Hva var de åndelige prinsippene igjen ?

 

Ydmykhet er en.

 

Jeg hører en kristen sitte på sin høye hest og vurdere de som ikke har samme religion. Han kaller meg for en hykler.

 

Skulle det være åndelige prinsipper ?

 

Jeg er en hykler fordi jeg ikke går i kirken og tror på Jesus ?

 

Er det virkelig slik at de kristne sitter i kirken og vurderer andre og mener at de er bedre enn meg ?

 

Jeg vil ikke vurdere men jeg undrer generelt når jeg hører , representerer han en menighet med samme mening eller er dette en enkeltperson som saboterer for målet ?

 

Kjærlighet, omsorg, empati, sympati, ansvar ( for egen oppførsel for eksempel) ærlighet.

 

Bare noen få prinsipper jeg verdsetter.

 

Jeg har truffet og kjenner kriminelle narkomane med mer åndelighet en dette.

Mennesker som har gått i djevelens sko.

Mennesker som har jobbet med seg selv og tatt noen runder.

Mennesker som lever i de åndelige prinsippene og tiltrekker seg mennesker som trenger hjelp.

Fordi de er det de tro på.

 

Fordi andre blir nysgjerrige på mennesket og undrer.

Hva har du gjort for å få et godt liv?

 

Tiltrekning.

 

Tiltrekning koster mer enn å slå folk i hodet med vurderinger og trusler.

 

Så kjære godtfolk.

 

Litt klokere har jeg blitt disse årene i programmet.

Handlingsprogrammet, hvor narkomane blir rusfrie og alkoholikere slutter å drikke.

 

I programmet der mennesker lever og lar leve.

 

 

 Jeg har min Gud.

 

Jeg har mine åndelige prinsipper.

 

Som jeg forsøker å leve etter dag for dag.

Og jeg klarer det bare litt , men litt etter litt hjelper meg.

 

Min Gud er like god som din, det er jeg sikker på.

Du er ingen hykler fordi du tror , eller er kristen, eller hindu.

 

For meg er du et medmenneske og jeg har ingen rett til å vurdere deg.

 

Ikke fordi du ikke tror på det samme som meg.

Å bli vurdert setter i gang prosesser i meg.

Det å bli kalt hykler gjør meg forbannet og trigger det verste i meg.

 

Vær forsiktig med misbruk av ord og religion.

 

Det har ingen ting med en kjærlig Gud å gjøre, det er misbruk av makt.

 

Lev og la leve .

 

Gud velsigne dere alle !

 

Trude

RIP

 

Så trist og plutselig oppdage at du ikke finnes mer. At enda en andunge er tatt av rusen.

Så overaskende og vondt. Jeg trodde på deg , som jeg tror og har trodd på alle dere. 

Som jeg tror på meg selv.

Jeg vil ikke slutte og tro, men jeg kjenner maktesløshet når det skjer.

Igjen. Og nå med deg.

Du var en fin gutt. Jeg fikk lov til å bli godt kjent med deg. Du var en respektfull, god ung mann med fine verdier.

Omsorgsfull og ærlig. Du hadde ofte et alvorlig drag , men et lurt smil .

Dette var trist. Jeg tenker på den nydelige familien din og vennene dine.

For meg er du et godt minne. Et menneske som ga mye av deg selv i grupper og samtaler.

Din kjærlighet til dyr og ikke minst hunder.

 

Kjære deg.

Jeg tar deg med videre i minnene og takker deg for ditt bidrag.

Du gjorde en forskjell!

 

Hvil i fred.

 

Trude

 

En tåre for livet

 

 

Jeg har vært heldig .

 

Tårer er en del av en dag på jobben.

De titter frem og viser seg når kontakten oppstår.

 

Ikke for å manipulere eller få medlidenhet.

 

Tårer som kommer fra sår. Nye og gamle.

Tårer som sier jeg er fortvilet og redd.

Tårer som bærer en sorg.

En tåre for hvert tap. En tåre for håpløshet.

En tåre for å redde.

 

Tårene over mennesker jeg ikke kan redde.

Tåren for min egen maktesløshet.

Tårer for hele familier.

Tåren for et barn.

 

De er blanke og gjennomsiktige og kan renne i strie strømmer.

De baner seg vei, ut av vakre sorgtunge øyne og starter ferden.

Sammen med ord kan tårene komme.

De kan komme i latter og de kommer i stillhet.

 

Jeg glemte å telle.

Hvor mange øyne, og hvor mange tårer jeg har fått lov til å møte.

Mine tårer kan også komme.

I møte med deg og dine.

 

Noen jobber med mine.

Mine har jeg jobbet med i mange år, og jeg jobber fortsatt.

Noen tårer er store og noen er små.

Tårer kan hele.

 

Letter på trykket og tar meg inn til kjernen.

Forbi alt jeg har holdt tilbake og kjempet så hardt for å gjemme.

 

Og kanskje glemme.

 

Når tårene kommer er jeg i kontakt og gråten kan få utløp.

Gråten jeg frøs.

 

Gråten jeg ikke ville vise.

Den kom til slutt med en tåre.

 

Da den kom var det noen der .

Jeg brøt sammen.

Med noen.

Jeg brøt ikke alene men sammen.

 

En dag på jobben og hundre tårer.

Tårer fra mennesker som har det vondt og som har mistet tro og håp.

Tårer fra mennesker som sørger.

Sørger seg selv eller andre.

 

Velkommen skal du være.

 

Sorg er vakkert og ekte.

 

Hver gang jeg viser en tåre er den min.

Jeg kan tro de er dine.

 

Tårer som kommer fra meg er bare mine.

 

Jeg har mine, og du har dine.

 

Takk til alle tårer jeg møter og takk til alle som møter mine <3

 

 

 

Trude

 

 

Opiatene

Opiatene ble en hjelp i begynnelsen. De var lovlige og de rundt meg forstod at jeg trengte hjelp.

Jeg hadde jo hatt det så vanskelig.

Jeg hadde det vondt.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle følelsene mine.

Jeg gikk til psykologer og psykiatere i mange år.

Pillene hjalp meg til å holde angsten borte. I begynnelsen.

Jeg kunne klare å gå på en buss, eller en trikk.

Jeg kom meg igjennom dagen.

Jeg trengte flere. Mer.

Etter hvert ble virkningen borte og jeg blandet med alkohol.

Jeg ville egentlig bare sove.

Jeg gikk inn og ut av abstinens. Ble galere og galere.

Jeg ble sykere av antidepressiva , psykosedempende, beroligende, muskelavslappende og sovepiller.

Angst og paranoia tok et grep om sjelen min og jeg satt i en skru stikke

.

Jeg kunne ikke velge lenger. Det hadde gått for langt.

Jeg var avhengig.

 

Legene forsto meg. Jeg hadde jo historien min . Jeg skrudde på play og der kom den. Historien min. Monoton og følelseskald.

Jeg ga deg historien min og du ga meg piller.

Så enkelt og så dødelig.

 

Etter hvert la mørket seg rundt alt jeg gjorde. Det var ingenting jeg ville gjøre. Ingenting annet enn å sove. Bort fra galskapen som herjet i blodet og kroppen.

Jeg ble gal.

 

Gikk foran biler, løp opp på loftet og forsøkte å henge meg i et belte. Sloss med mennesker rundt meg. Svelget hele glass med piller. Dro kniven over ansiktet og armer.

Alt for å forsøke å kontrollere smerten og følelsene jeg ikke klarte å bli kvitt.

Ikke visste jeg at alt jeg sa i terapien ikke hjalp fordi jeg hadde et tykt filter av kjemikaler foran følelsesrøret.

Ingen kom inn og ingenting kom ut.

Følelsene var fanget i pillene.

 

Jeg var syk i tre deler.

Tre deler som måtte behandles.

Fysisk, psykisk og sjelelig.

 

Bare få uker før jeg ble innlagt var jeg i full jobb. Jeg sang julesanger med politikere foran Stortinget og samlet inn tohundre tusen kroner til barna i Afghanistan sammen med kollegaer i en radiostasjon. Jeg var stuntreporter.

Full av piller og alkohol.

Redd barna kom og takket oss.

Redd barna.

 

Bare uker før jeg selv holdt på å ta livet av meg jobbet jeg døgnet rundt med å redde andre.

Jeg kunne ikke redde meg selv, men andre kunne jeg hjelpe.

 

Jeg ville ikke leve. Jeg var trøtt av å bære på smerten og galskapen.

Jeg visste ikke at jeg ble sykere av pillene. Og blandingen av piller og alkohol.

 

De rundt meg så det ikke så godt. Jeg ble en mester i å skjule det.

Jo verre jeg hadde det , jo bedre så jeg ut i det ytre.

 

Jeg kompenserte ved å vaske hus og være flink. Jeg holdt på så rusa at da jeg våknet var tøy vasket og huset strøkent. Jeg lagde mat og bakte.

Jeg jobbet hardt på jobben hånd i hånd med alle pillene.

 

Følelsene var i ferd med å ta livet av meg.

 

Jeg fikk hjelp og overlevde, som mange andre jeg kjenner.

 

Og mange andre jeg kjenner fikk ikke den hjelpen.

 

De er borte nå .

Følelsene tok dem.

 

Har du et menneske rundt deg som oppfører seg destruktivt og merkelig. Har du sett at det mennesket spiser piller, så tenk at det kanskje er toppen av isfjellet du ser.

 

Jeg kunne ikke slutte selv.

Jeg trengte lang behandling med nedtrapping og arbeide i psyke og sjel.

 

 

Trude

Et voksent barn

Et voksent barn.

 

Når blir jeg voksen ?

Når jeg er 15 , 16 ,17 eller 18 år ?

Hvis jeg vokser opp i kaos kan det hende jeg ikke får det ansvaret som skulle ligge hos meg.

Kanskje fordi de rundt meg er inkonsekvente , ikke tenker klart, ikke har lært selv hva som skal ligge hos meg og hva som skal ligge hos deg.

Jeg klarte ikke å skille. Hva var ditt og hva var mitt. Ansvar.

Jeg ble unnskyldt fordi jeg hadde hatt det så vanskelig. Det var lett å forstå att jeg måtte ha ekstra hjelp og støtte i piller og alkohol. Jeg hadde jo hatt det så tøft.

Hvor var grensene mine, og hvor var dine ?

Hadde jeg ansvar i relasjon til deg ? Jeg var jo bare 15 år .

Kan jeg ture frem å ta for meg i ditt private bare fordi jeg har rett ? Rett i at du har såret meg !

Når blir jeg voksen da.

Når blir ansvaret mitt ?

Hvis alle lever i en symbiose og integritet og identitet er utydelig, hvordan skal jeg ta ansvar for mitt og konsekvensene av det jeg gjør ?

Skal jeg ta mine egne konsekvenser eller skal jeg skylde på andre ?

Bare fordi jeg har rett, fordi jeg har hatt det vondt , fordi du har såret meg?

Når blir jeg voksen og når blir jeg et voksent barn?

Har de voksne dårlig samvittighet og ser igjennom fingrene med ting ? Eller gjør jeg som strutsen og stikker hodet i sanden?

Når jeg ikke lærer hva som er mitt ansvar og hva som er ditt kan jeg heller ikke vokse opp.

Jeg blir et voksent barn med udekkede behov , uten identitet eller integritet.

 

Jeg ble som et frø for vinden.

 

I dag er jeg et tre J

Les mer i arkivet » Desember 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
hits